Mot slutten av Roman Polanskis okkulte thriller Rosemary’s Baby fra 1968 kommer Rosemary – fragilt spilt av Mia Farrow – inn i rommet til sitt nyfødte barn. Mellom alle menneskene i den romslige New York-leiligheten ser hun at babyens øyne lyser rødt mot henne. Hun skriker av forferdelse, mens en velkledd herremann påpeker at "he has his fathers eyes" før det kvekkes "Satan is his father! Hail Satan!" fra hjørnet.
Det er ganske så skummelt, men som en god Black Sabbath-plate er det også riktig så underholdende. Det er jo eventyr, må vite.
Okkultisme som popkultur skal være litt skummelt og tiltrekkende og livsfjernt, og Ghost mestrer kunsten til ytterst på de lakkerte fingerneglene med tredjealbumet Meliora . Svenskene kler seg kanskje som paven og hans lakeier, men musikalsk tar platen utgangspunkt i 70-tallets tørre og varme rockeriff, og kobler det med vakre melodier og skarpe kubjelleslag.
Nytt av året er at Ghost nå også henter inspirasjon fra giganter som Metallica. Sjekk bare det seige drivet på "Cirice", hvor produksjonen får det til å låte som overskuddsmateriell fra "Sad But True"-innspillingen. Videre skriver vokalist Papa Emeritus III og hans navnløse skrømt årets flotteste ballade med "He Is", en kjærlighetssang marinert i det mørkeste av hippiefilosofi.
The Eagles hadde vært stolte av å skrive en slik låt på sitt mest sansepåvirkede midt på 70-tallet, hør bare tekstlinjen. "Two star crossed reaching out/to the beasts with many names". "He Is" hadde sklidd ubemerket inn bakdøren på Hotel California med sin hyllest til hedonisme og fri flyt av følelser.
Musikkhøsten er i gang:
Der Ghost tidligere har vært en referansegenerator for undergrunnen (debutplaten Opus Eponymous ) og et band mange ikke helt forsto om var alvor eller spøk (oppfølgeren Infestissumam ), viser Meliora tydeligere hva visjonen er. Her skal alt som finnes av teatralsk rockekraft tas i bruk, låtene er enklere og tydeligere, og produksjonen til Teddybears-gitarist Klas Åhlund (som også har jobbet med Robyn, Britney Spears, Katy Perry) får Ghost til å låte mektig og tungt.
Med låter som "Majesty" og "Absolution" har bandet funnet en perfekt balanse mellom progrock og retro på den ene siden, og kommersielt orientert metal på den andre siden. Detaljene flyter over kantene på låtene, arrangementene er renskårne, og den åpenbare iscenesettelsen bidrar til å gjøre Ghost til det mest interessante rockebandet i 2015.
For det er noe virkelig stort på gang i Sverige. Ghosts svenske kolleger i Tribulation og Year Of The Goat – to band som også flørter med stearinlys, røkelse og fengende sanger om Lucifer – har levert karrièrebeste i 2015, og med Meliora beviser Ghost at de har store planer. Både musikalsk og karrièremessig.
De tar obskur undergrunnsestetikk opp i lyset, legger på en Kiss-aktig maskemystikk, og skriver rockelåter som går rett hjem på det dyreste headset, den skitneste rockeklubb og de største arenaer. Fra de små snuttene "Spöksonat" og "Devil Church" til det avsluttende eposet om Guds fravær – "Deus in Absentia" – er Meliora rock slik man ofte vil ha det: underholdende, fengende, liksom-skummelt og teater av flotteste sort.