Det er 16 år siden Dr. Dre slapp sitt forrige album, og siden den gang har han rukket å passere 50 år. Han er altså halvveis til 100. Jeg trodde 50-åringer leide Tveter Gård og feiret med korsang, men la det være sagt med en eneste gang – Dr. Dre feirer sitt jubileum med å levere et godt rapalbum. Den så jeg ikke komme.
Det henger selvsagt sammen med historien til Dr. Dres comeback-album, som egentlig ikke skulle være Compton i det hele tatt. Dres store comeback-album skulle være Detox , men det er nå skrinlagt etter doktorens egen anbefaling – det var rett og slett ikke godt nok. Hvis singelen ”I need a doctor,” som allerede er fire år gammel var indikasjon på kvaliteten til Detox , tror jeg ikke verden lider stort tap av at det albumet blir i skuffen hjemme hos Dr. Dre.
Compton er derimot mer enn bra nok, og det virker som om arbeidet med filmen om N. W. A, Straight outta Compton , virkelig har inspirert Dr. Dre. Så får heller andre med mer kunnskap fortsette diskusjonen om det som kan virke som revisjonisme av historien om N. W. A i filmen.
Det er mange solide beats, alle signert doktoren selv, med litt hjelp fra folk som Bink, Cardiak og DJ Premier. Produksjonen varierer i stil, og dette er på ingen måte en kopi av suksessoppskriften fra enten The Chronic eller 2001 . Låten ”Deep water” høres ut som noe fra Drakes superprodusent Noah ”40” Shebib, mens ”For the love of money” kunne vært en Kendrick Lamar-sang. Flere av sangene har selvsagt kjennetegn som minner om tidligere Dre, men det er ikke i form av late oppkok av gamle suksesser.
Dr. Dre er i fin form som rapper. Han er en energisk versjon av seg selv, og han er veldig tilstede hele albumet gjennom. Autoritet har han selvsagt i bøtter og spann bare i kraft av å være Andre Young. Han gir deg aldri bakoversveis som lytter, men det trenger han heller ikke gjøre for å holde på interessen din på dette overraskende comebackalbumet.
Med unntak av kanskje en låt med Kendrick kan jeg ikke huske å ha bitt meg merke i et Dre-vers de siste ti årene, så at han er såpass underholdende på Compton holder lenge.
Men det kanskje morsomste med Compton er stjernelaget av California-artister som Dre har samlet sammen. Selvsagt er folk som Eminem med, selv om han ikke er fra California. Snoop Dogg er også med, og sistnevnte høres på ett eller annet vis ut som førstnevnte på ”One shot, one kill”. Ice Cube er vel den mest selvskrevne gjesten av alle, siden han og Dre markedsfører N. W. A-filmen beinhardt i disse dager.
Mindre kjente Cali-helter, som for eksempel Cold187um fra Above the law er det også med. Det samme er Comptons nye superstjerne Kendrick Lamar. Og selv min gamle helt Xzibit er det plass til. Sistnevnte høres forøvrig bra ut for første gang på omtrent 15 år. Det forteller meg at alle gjestene har møtt opp skjerpet og klare for å imponere Dr. Dre i studio.
Klassikerstatus på lik linje med The Chronic eller 2001 , vil Compton neppe få. Men at dette albumet i det hele tatt er blitt såpass bra er likevel å regne som en seier. Hvis dette virkelig er Dres siste album, så har han to klassikere og en solid avskjed på CV’en – fordelt på 23 år som soloartist. Det er en arv å være stolt av, og en av raphistoriens største går ut med flagget til topps.