29-åringen Kevin Parker fra Australia er ubestridt enehersker i Tame Impala. Seks måneder skal han ha brukt i sitt hjemmestudio i Perth på å lage Currents , det tredje albumet på fem år under dette bandnavnet.
Enkelt forklart er Currents på mange måter lik sine ypperlige forgjengere Lonerism (2012) og InnerSpeaker (2010), men samtidig annerledes. Det er gjennomgående lettere og mindre psykedelisk drevet, og ikke minst ryddigere, selv om både lydbildet og stemmen klinger av gjenkjennelse. Alt i alt lysere og tidvis direkte dansbart, selv om det tekstlige innholdet er mørkt og utfordrende nok.
Albumet kom i midten av juli, og har satt klare spor i musikksommeren. Det er ikke ofte så distinkte album av denne typen legger seg topp fire på listene i USA, og topp tre i UK, for å si det slik.
Man får vel bruke Kevin Parkers egen forklaring på den musikalske dreiningen. Til britiske The Guardian forteller han om en opplevelse fra en biltur i L.A. for noen år siden, etter utgivelsen av forrige album, der han høy på narkotika ble kjørt rundt med disco— og popheltene Bee Gees over anlegget, og ble sterkt emosjonelt påvirket av rytmene.
— Det berørte meg, og det er hva jeg alltid ønsker fra psykedelisk musikk. Den skal «transportere» meg, sier Parker.
Ikke slik å forstå at Currents dermed kan klassifiseres som disco, men definitivt mer orientert mot mer elektronisk pop enn rock. Musikk der gitarene for det meste er borte til fordel for bruk av maskineri, og der de psykedeliske innslagene ligger mer som en duvende, underliggende faktor, enn selve hovedpoenget med det musikalske uttrykket.
Det hele en høyst vellykket «transport» og utvikling fra Lonerism og frem til i dag for Tame Impala.
Den litt mildere musikken får sin kontrast i albumets langt mørkere tekster, som ifølge hovedpersonens intervju med The Guardian handler om hans kjærlighetsbrudd fra den franske sangerinnen Melody Prochet. Men ikke som en fortelling om et bittert brudd der Parker sitter igjen forlatt på en fransk kneipe, men med ham i førersetet, ham som den som valgte å forlate henne.
Derfor titler, tekstlinjer og låter som «Yes I'm changing», «The less I know the better» og ikke minst den nesten åtte minutter lange åpningen «Let it happen», som forklarer temaet: «All this running around, I can't fight it much longer, something trying to get out, and it's never been closer».
Skal man tolke albumets tekster er ikke bruddet enklere sett fra den siden, og mann og album ender da også opp med avsluttende «New person, same old mistakes».
Currents mangler kanskje de store hitlåtene fra forrige album, selv om «Cause I'm a man» er i nærheten. Mot slutten kan det også føles litt flatt og lite dynamisk rent musikalsk, selv om albumet ikke er mer enn litt over 50 minutter.
Likevel er det hele en sterk samling musikk, og nok et bevis på at man i denne verdenen ikke akkurat har sluttet å lage helhetlige album . Det gleder mange av oss.