Idealisten Neil Youngs glødende samfunnsengasjement er ikke til å kimse av. Han ønsker å vekke folk, gjøre en forskjell og i forlengelsen av det – redde verden. Youngs vedvarende standhaftighet er beundringsverdig.
Derimot kan man være mer skeptisk til hvorvidt engasjementet har resultert i særlig mange musikalske høydepunkter. Akkurat det siste har aldri affisert ham nevneverdig. Han gjør, til enhver tid det han brenner for. Det kan vi være glad for sett hans karrière i perspektiv.
The Monsanto Years , hans nye gitarfokuserte langspiller har et tydelig miljøbudskap. Albumet åpner optimistisk med strofen "It's a new day for the planet", mens det er en tilsvarende dårlig dag for uvitenhet når så mange trenger vår hjelp.
Sangen heter betegnende nok "A New Day for Love". Denne mannen tenker stort og fienden er tydelig definert. Styrelsesmakten, storkapitalen og miljøsvinene må stå til ansvar. Som han også synger et annet sted: "Too big to fail/Too rich for jail". Strofen er selvsagt myntet på maktmisbruket til mange multinasjonale selskaper.
Med seg denne gang har Young LA-bandet Promise of the Real bestående av to av sønnene til Willie Nelson, Lukas og Micah Nelson, begge på vokal og gitar, samt Anthony Logerfo på trommer, bassisten Corey McCormick og Tato Melgar på perkusjon.
Musikalsk beveger han seg i velkjent farvann hvor gitaren både hugger, sliter og dras ut i lange drag. De er ikke like uvørne i formen som Crazy Horse, men gir Young akkurat det rommet han trenger for å boltre seg. Mye støy, såre øyeblikk, lekne stunt og noen traurige enkeltheter.
Det blir aldri helt uinteressant når Young lar gitaren få fritt utløp, men litt for ofte er budskapet viktigere enn hva som skjer musikalsk. Balladen "Wolf Moon" er fin uten å overbevise, mens den slepne rockeren, "Rock Star Bucks A Coffe Shop" med sitt plystrende refreng er en slags gladlåt med dryppende alvor.
"People Want To Hear About Love" er akkurat det, en sang om hva vi forventer oss av kjærligheten. "Workin' Man" og "Big Box" er to sanger der alle ingrediensene faller på riktig plass.
Den første med et kledelig nikk til The Rolling Stones, mens sistnevnte er åtte oppbyggelig minutter om samfunnets realiteter. Her er slagordene dempet og musikken satt fremst, selv om budskapet er krystallklart.
Neil Young setter fingeren på viktige spørsmål i tiden, og albumet føyer seg således inn i Youngs kontinuerende fortelling om vår tid og livets mange aspekter.
Neil Young har gitt oss så mange storartede sanger, at det er fort gjort å glemme at denne siden av hans virke også er en viktig del av hvem han er i offentligheten.
Det er lett å latterliggjøre artister som vil forandre verden, men deres oppriktighet bør anerkjennes. Dette er ikke blant hans beste plater, men den har mer enn nok guts, variasjon og oppriktig harme til å forsvare en utgivelse. Troverdigheten vinner.