Det britiske bandet Wolf Alice har i løpet av to korte år rukket å bli et rockeskrik som har gjallet i Londons vegger og vibrert over pytten til resten av Europa. Med blant annet kåringer av NME til «Best Breakthrough artist» under UK festival i 2015 og tiårets debut av NME under beltet, har Wolf Alice fått en pangstart på karrièren.
Likevel har bandet en vei å gå før hypen blir innfridd. Gruppens debutalbum viser musikalsk visjon og modenhet, men har noen dødpunkter innimellom.
«Turn to dust» åpner platen til en særdeles vakker vokallinje over et behagelig akkompagnement, men endrer midtveis natur til et noe substansløst fenomen. Den lavmælte poprocklåten «Bros» bygger opp stemningen til det mer hardbarkede materialet på My love is cool. Noe av det samme kan sies om «Your loves whore», selv om sistnevnte har en del krutt både musikalsk og tekstmessig.
Bassen durer gledelig under flotte linjer som «I let your love take me, now I am your love's whore». Likevel blir begge to nokså spake tilskudd sammenlignet med bandets tidligere håndverk som «Moaning Lisa smile» og «Storms». Låtene fungerer greit som mellomledd mellom mykt og hardt, men ikke så mye mer.
Treffende kombinasjon
Albumet kan grovt deles i to deler; den regelbundne harmoniske og den heftige, lovløse. Kort sagt fungerer de to delene best i en kombinasjon. På sitt beste blir My love is cool en smeltedigel som forener striglet indierock og røff postgrunge og punk. Resultatet blir en saftig skittenindie som musikalverden har sultet etter.
Med grumsete grungegitar og heftig vokal spytter «You're a germ» farger på den hittil ellers ganske matte paletten. Tekstene er også underholdende: «You ain't going to heaven, donre going to hell. With mom and dad you can tell them, you`re a guilty fucker as well». Låten blir det første og det soleklare høydepunktet på debutalbumet.
Varm opp til festivalsommeren med:
«Lisbon» veksler (som de andre grungelåtene) mellom indierockvers og et herlig punkete refreng med høy takhøyde for energi. Tidligere svuppede «Giant Peach» flørter både med The Runaways og Skambankt og fungerer som grei post-grunge og rockefusjon.
«Fluffy» derimot, blåser nytt liv i stemningen som ble satt under «You're germ» i post-grungestil med hardrock-finesse. Den herlige ulne grungen maler et bilde av den pliktoppfyllende eleven som til slutt kaster stolen gjennom klasserommet, dog ikke like bergtakende som da Nirvana gjorde det. Men en slik sammenligning blir urettferdig. Wolf Alice er både troverdige og særegne på sitt beste og setter en ny standard for indiesjangeren.
Spennende frempek
Sett bort ifra at det rene og skitne i kombinasjon blir platens fremste kvalitet, innehar My love is cool også rolige indielåter som er sterke nok til å stå på egne ben. «Silk» er en sår og behagelig låt, med en gripende tekst om ensomhet.
«Soapy water» er den mest vellagede av det nedtonede materialet. Episke elektroniske elementer skaper et håndfast men likevel svevende lydbilde. Det er stilig at bandet klarer å kombinere ulike stiler innenfor sekkebetegnelsen indie og likevel ikke høres tilgjorte ut. Wolf Alice viser at indiesjangeren ikke trenger å være en monoton affære, eller fri for nye retninger, men heller en rammesjanger for morgendagens musikk.
Les flere aktuelle plateanmeldelser: