For en liten del av klodens musikkelskere har denne uken budt på jul, nyttår og bursdagsfest på én gang. Det svenske rock— og hardcorebandet Refused er tilbake med nytt album kalt Freedom , 17 år etter forgjengeren og sjangerklassikeren The shape of punk to come fra 1998.
De lander svakere enn sist, men gjenkjennelig støtt.
Det blir sagt at folk i den internasjonale musikkverden kjenner til to svenske byer, Stockholm og Umeå, og at Refused er årsaken til det siste. For å understreke bandets storhet i punk- og hardcoremiljøet, kan man nevne at de skal ha fått fire millioner svenske kroner for sin gjenforeningskonsert på Coachella-festivalen i USA i 2012.
De fleste ville gjenforent hva som helst, når som helst, for den summen.
Etter Coachella spilte bandet over 80 konserter, og har så drevet i tre år med låter og innspilling av det som er blitt Freedom , bandets fjerde studioalbum.
«Nothing is changed», skriker vokalist Dennis Lyxzén gang etter gang i åpningslåten «Elektra», før han like sint legger til frasen «the time has come, there's no escape». Klisjeene er mildt sagt til å ta og føle på, spesielt fordi låten kun er en kjedelig og rett-frem tungrocker.
Men ting blir heldigvis fort mye bedre, mer spennende og viktigere. Allerede i påfølgende «Old friends/new war» skinner bandets musikalske kjennetegn og styrke igjennom. Refused var hardcore, ja, men alltid mer åpne for andre sjangre og utstrakt bruk melodi- og taktskifter enn sine likesinnede den gangen.
Og «Old friends/new war» drives frem av like deler maniske trommer og akustisk gitar, med start og stopp, mens Lyxzén messer med skrikestemmen om et politisk verdenssamfunn «stuck in an uneven fight».
Lite er strengt tatt endret, med andre ord.
Varm opp til fetsivalsommeren med :
I et nytt og ypperlig intervju med den svenske journalisten Jan Gradvall snakker bandets to ideologer og tekstforfattere Dennis Lyxzén og trommis David Sandström om bandets nye politiske kurs, nå som 40-åringer.
«En röd tråd ... är at kritiken denna gång också är riktad mot oss själva. Innsikten att vi är en del av problemet. Vår välfärd bygger mycket på att Europa har kolonisert en masse andra länder», sier Lyxzén i intervjuet.
Fortsatt på barrikadene for en politisk revolusjon, altså. Med en pekefinger som ikke utelukkende rettes mot myndigheter og «systemet», selv om det får sitt i «Useless europeans», men like dirrende mot oss alle som én. Ikke rart noen av de ti låtene har titler som «Destroy the man» og «Thought is blood».
Refused har vokst opp, men låter på de fleste måter fortsatt som seg selv, fortsatt forbannet.
Vel spiller de mildere og nesten Turboneger-aktig rock i «War on the palaces», komplett med blåsere, men illsinte «Dawkins christ», «Francafrique» og nevnte «Destory the man» er velkjent trøkk.
Likevel sitter man igjen med en følelse av at dette ikke er like stort og sterkt som sist, og Freedom er neppe lyden av «the shape of punk to come» nå i 2015.
Spiller på Slottsfjell og Bukta i sommer.