Texas-jenta Kacey Musgraves (27) markerte seg umiddelbart som en ny, radikal stemme med albumet Same Trailer Different Park . Hun ble en kritikeryndling, vant to Grammy-priser (Best Country Album og Best Country Song) og Album of the year på Academy of Country Music Awards.
Musikalsk er hun ikke like radikal som det hun synger om. Hun synger med fandenivoldsk ærlighet om småbylivets fristelser og fallgruver, og avkler noe av det idylliske bildet mange innen sjangeren vil bevare.
27-åringen utfordrer sjangerens konservative krefter, og det er brodd i det hun formidler. Hun var imidlertid intet ubeskrevet blad før dette skjedde, fra før hadde hun gitt ut tre selvfinansierte plater og skrevet sanger for andre storheter i countrymusikken, blant annet Miranda Lambert.
Hun ser ikke på seg selv som en rebell, det hun synger om er heller ikke kontroversielt i hennes øyne, men slik hun ser livet, og handler om hva som gjør inntrykk på henne.
Der hennes forrige album skilte seg ut på flere plan, er ikke Pageant Material like treffende distinkt. Når det er sagt, vil nok denne nye samlingen befeste henne som en viktig motpol til cowboyhattenes mannsdominans.
Sangen «Good Ol'boys club» er i så henseende en påminnelse om hva hun mener om akkurat det. Et oppgjør med bakmennene i industrien. Hun har klart seg uten deres hjelp. Den triumfen vil hun dele med oss.
Albumet handler dog mye om at livet er for kort til å dømme andre, men det finnes som sagt unntak. I hennes munn blir uttrykket mainstream nærmest en hedersbetegnelse. Hun evner å balansere et mykere uttrykk med fortellinger som holder på interessen. Fokuset er også endret noe fra sist, før var småbyen en felle det var vanskelig å unnslippe, nå kan man lære noe av erfaringen og gå videre.
Albumet åpner strålende med «High time», en av disse minnerike sangene som fester seg umiddelbart. Arrangementet spiller på et rikt register med flotte strykere, besnærende gitarspill og en sanger som kan formidlingens kunst. I hele tatt er hver sang finstemt arrangert, selv om ikke alle sangene er like interessante.
«Family is family» er kanskje vel opplagt der paradokset ligger i at vi kan hverken være foruten dem eller leve med dem. Hun kan derimot spesielt godt dette med kjærlighetssanger, de har både romantikkens stråleglans og en vri vi ikke alltid så komme.
Sjarmen og appellen ved hennes sanger er at hun prøver ikke å idyllisere tilværelsen, men skaper en gjenkjennelighet vi kan forholde oss til. Samtidig er det noe forfriskende positivt ved hennes musikk.
Dermed er vi kommet til herlige «Biscuit», en humoristisk advarsel til skadefrydens innbydende sjarm. Dama har humor. Dette er en artist som har funnet sin stemme, vet å bruke den, er moderne og respekterer tradisjonen – og vet å fortelle en historie.
Albumet er forøvrig spilt inn live i studio. Det er et annet pluss.