Hvor skal man starte en fortelling om Sticky fingers fra 1971? Albumet som er The Rolling Stones beste eller nest beste etter påfølgende Exile on main St. , avhengig av humør og dagsform.
Med den berømte og svindyre glidelåsen på coveret, som truet med å ødelegge vinylen inni, skapt av Andy Warhol? Med singlen «Brown sugar», den mørke låten om misbruk av kvinnelige slaver i sør, men som er obligatorisk festdrager på konserter? Med den røde tungelogoen skapt av John Pasche for dette albumet, som symbolmarkerte Stones' overgang fra «band til brand»? Med alle historiene om et «dop-album», laget av mer og mer eksentriske rockere?
Denne nye «super deluxe edition»-boksen omtaler alle myter med tekst og bilder, men fokuserer på det viktigste da og nå: Musikken. Albumet, noen ekstralåter, og et til nå ikke utgitt, fabelaktig konsertopptak fra mars 1971.
«My God! The Rolling Stones...were kicking the shit out of everything else being done in rock music», som magasinet Rolling Stone (!) skrev i sin anmeldelse.
For uten musikken — denne ekstremt kreative og gnistrende gryten av amerikansk rock, country, soul og blues - hadde ikke Sticky fingers hatt posisjonen som et av rockens viktigste.
Ikke ett sekund på dette albumet er overflødig.
Det hele begynner med det klassiske riffet i «Brown sugar», og fire minutter energisk sørstatsrock følger. Alle involverte melder seg på: Mick Jaggers intense vokal, gitaristene Keith Richards og nykommeren Mick Taylor rullende i hver sin lydkanal, stødige Charlie Watts og Bill Wyman bak, Ian Stewart på piano her, og ikke minst nylig avdøde Bobby Keys' jublende saksofon.
Kan det gjøres bedre? Neppe.
Så kommer herlig seige «Sway», som avsluttes med en vill gitarsolo fra Taylor. «Wild horses» er første countrylåt, preget av og tidligere spilt inn av Keiths svirekompis Gram Parsons i The Flying Burrito Brothers. Så bluesrocken i «Can't you here me knocking» og «You gotta move».
Den første over syv minutter lang, alt tatt i ett opptak etter at produsent Jimmy Miller trykket «on» da låten skled ut i en fra denne kanten til da uhørt jam av perkusjon, sax og gitar.
Hør ukens beste låter her:
Side B åpner med rockeren «Bitch» og seigt rolige «I got the blues», før trilogien «Sister morphine», «Dead flowers» og «Moonlight mile» runder av de 46 fantastiske minuttene. I et fersk intervju med magasinet Uncut sier Mick Jagger at det er vel mange rolige låter på Sticky fingers, uten å forklare hvilke han i så fall ville tatt ut.
Ikke dypt intense «Sister morphine» i alle fall, om den desperate jakten på sterkere rus. Eller den slitne avslutningen «Moonlight mile», improvisasjonen som ender i en organisert flyt av drøm, rock og strykere.
Sticky fingers er spilt inn over en uvanlig lang periode i studioer i Alabama, London og Mick Jagges da nykjøpte herskapshus Stargroves. En periode der «alt» skjedde med bandet; nye folk inn, nytt plateselskap, flere turneer, den katastrofale konserten i Altamont, Keiths trøblete narkokjør, og til slutt flyttingen til Frankrike for å rømme fra engelske skatteregler.
Helt utrolig at bandet fikk til noe så sterkt som Sticky fingers , skulle man tro? Ikke ifølge denne boksen, som forteller om «a serious method underpinning the seeming madness».
Historien rundt oppfølgeren Exile on main St. året etter, derimot...