Tiden flyr, også i rocken. I år er det 25 år siden Magnus Grønneberg og hans CC Cowboys ga ut sitt smått legendariske debutalbum Blodsbrødre . Du vet, albumet med livsbejaende friskuser som signaturlåten «Vill, vakker og våt», og som etablerte Fredrikstad-bandet som en (fest)institusjon i norsk rock.
Siden har Grønneberg og bandet holdt det gående, litt av og på, men jevnt over som omreisende spillemenn og faste leverandører av solide studioalbum.
Album som kommer smygende som en kjent følgesvenn og forteller oss noen viktige linjer om livet, før de blir litt fort glemt. Bunnsolid håndverk, gang etter gang, men sjeldent mer enn akkurat det.
Hør ukens viktigste låter og album:
Bandets tiende studioalbum Til det blir dag er også et slikt, og det er ingen grunn til å kritisere Grønneberg & co. for det. For det er noe fabelaktig traust og trygt over CC Cowboys.
«Jeg ligger våken i min seng, skulle vært i gang, men henger igjen, alt fra i går og dagene før, ligger fortsatt der og er blitt til en bør», som Grønneberg synger i låten «Din egen verste fiende». Er vi ikke alle det, forresten? «Alt det der og mere til, dagene går og jeg går meg vill, i det store, lille livet».
25 år etter Blodsbrødre , som det selvfølgelig er naturlig å sammenligne med nå i jubileumsåret, er festen som forventet forlengst over. Melankolien har tatt fullstendig overhånd, og den smaker ikke alltid bare bra.
«Du som klemmer på mitt hjerte, må jeg dele deg med fler, kan vi ikke bare flykte, til et hemmelig sted», slik Grønneberg lengter sårt tilbake til det som en gang var, i låten «Du som klemmer på mitt hjerte».
Det kommer ikke til å skje, selvfølgelig. Vi må alle leve med melankolien, og stagge den etter beste evne.
Hovedpersonen her synger forresten fint om dette i låten «Livet ut», som handler om den vakre tilfredsheten ved å bevege seg alene i store byer, se gamle trær som vaier i vinden, mens man hører på Beatles og Dylan, Led Zeppelin og Stones.
«Og jeg tror det vil vare livet ut». Jo, da.
Musikalsk er Til det blir dag sannsynligvis CC Cowboys mildeste utgivelse noensinne. Kun et par av låtene rocker til på gammelt og velkjent vis, åpningslåten «Magisk» og «Blitt meg fortalt».
Sistnevnte er for øvrig den eneste låten her som ikke er tydelig nær, men som handler om politikk. Med en treffende linje som «Er blitt meg fortalt at alt er politikk, hele veien fra rødt til blått, det skjer ikke en dritt», kunne man helt klart ønsket seg flere tekster av denne typen, men det er ikke misjonen her.
For med sitt faste band Aage Sæther, Per Vestaby og Jørn Christensen rusler Magnus Grønneberg nok en gang sikkert gjennom rockens rolige og ettertenksomme hjørne. Ingen skarpe kanter eller overraskelser som kunne rekruttert nye fans, men nok for alle som har fulgt bandet i et kvart århundre.
Nok gjennom noen kvelder, til det blir nok en dag.