The Vaccines ble dannet for fem år siden og er relativt ferske på musikkfronten. Det gir litt større forståelse for vaklende materiale og rom til å finne sitt særpreg.
Likevel, når en musikalsk visjon også er fraværende på deres tredje album, blir det vanskeligere å holde på tålmodigheten. Justin Young, bandets frontfigur ytret til NME at “we wanted to make something that sounds amazing next year and then terrible in 10 years!”.
Uttalelsen er litt tragikomisk ettersom platen er hverken særlig original eller fengende, og det inntrykket neppe vil endres i løpet av det neste året.
Platen åpner med «Handsome», en helt grei klassisk indierocklåt, om det ikke er for tidlig å kalle sjangerens kjenninger det. Platens høydepunkt kommer tidlig.
«Dream lover» har likhetstrekk med Toto a lá åttitallets mykrock, men står også i tråd med samtidens poprockscene. Låten pirrer mer enn den irriterer flimmerhårene til tross for en nokså overfladisk tekst.
Her gjør ikke det så mye, melodien er sterk nok til å bære låtens vekt.
Så langt, så bra – eller helt ok. «20/20» markerer derimot begynnelsen på avsløringen. Det som tilsynelatende virker som en interessant albumtvist – blandingen av punk og indierock med sin røffe polering – utvikler seg dessverre til et tilsynelatende spill for galleriet. Det først noe pirrende og skurrete lydbildet virker egentlig bare som et dekke over en nokså kjedelig låt.
Hør ukas 15 beste låter her:
Dette inntrykket forblir en gjennomsyrende sur bismak gjennom albumet. Skremmende ofte kan det virke som bandet forsøker å etterstrebe indierock-trenden som ble ledet av blant annet Death Cab For Cutie og Two Doors Cinema Club for noen år tilbake, ved å faktisk bruke deres materiale, maskere det med støy og på den måten gjøre det til sitt eget.
Nokså behagelige «Want you so bad» og «(All afternoon) in love» blir to utskudd med en nøktern natur. Foruten litt hvinende gitarspill er det lite forskjell på de to og bandet hadde kanskje gjort lurt i å velge én.
Under førstnevnte kan det nevnes at det overhengende støybildet ødelegger for lytteropplevelsen mer enn det dekker over for uoriginalt. Låten kunne stått på egne ben fri for støy.
Ved første lytt føles «Minimal affection» som et solid nummer, men noe virker kjent. Etter flere lytt på verset er det etterhvert en tydelig eim av The Cures «Lullaby» som siver inn. Med denne erkjennelsen forsvinner mye av fundamentet, mystikken og dermed lyttergleden.
Det som er spesielt med platen er at den er mikset voldsomt til å høres grovmikset ut. For et band som har holdt ved å kjøre sitt eget løp, koste hva det koste vil, virker dette valget merkelig.
Mye mulig hadde utfallet fortonet seg annerledes dersom støyen hadde blitt skapt analogt, men det ligger sjelden indiesjangeren nære. Støyeffektene forvrenger det som skulle vært nært til fjernt og fører til at platen føles utenfor rekkevidde, langt borte.