For å være helt ærlig hadde jeg aldri hørt om 5 Seconds Of Summer før jeg ble spurt om å anmelde konserten deres. Kanskje jeg bor under en stein, eller kanskje det rett og slett ikke er så vanlig at menn i midten av tjueårene følger med på hva som beveger seg i boybandverden.
Uansett, Wikipedia forteller meg at disse australske ungguttene begynte å få oppmerksomhet da de for tre år siden postet coverversjoner av kjente sanger på Youtube, og at de deretter ble invitert med på turné av selveste One Direction.
De slapp sin selvtitulerte debut i fjor sommer, og den toppet tydeligvis VG-lista på et tidspunkt. De refererer til musikken sin som «pop punk», men omtales gjerne som et boyband. Jeg tror jeg holder meg til boybandbeskrivelsen; det er veldig lite punk over dette, selv om de låner fra punkens estetikk.
Oppvarmingen er et band kalt Hey Violet. De spiller noen enkle, energiske poprocksanger, og skaper bra med liv i publikum, selv om mye av materialet deres låter litt likt. De har forøvrig god publikumskontakt, og gir meg en slags prøve på hvordan skrikene fra fansen vil utarte seg utover kvelden.
Du har kanskje hørt et høyfrekvent skrik fra en oppspilt tenåringsjente, men har du hørt flere tusen av dem gjøre det samtidig?
En nedtelling kommer på en skjerm bak scenen, og hylene blir øredøvende. Mange filmer denne åpningsseansen. Av en eller annen grunn er det kun sitteplasser i salen, hele veien frem til scenen (like foran scenen har noen heldige jenter fått ståplasser i noen inngjerdinger).
Men tilskuerne lar seg ikke begrense av stolene, og reiser seg når trommisen blir heist opp i været og resten av bandet kommer løpende på scenen. De åpner med «End up here» i en energisk versjon, før de raskt kjører gjennom enda et par låter.
Så kommer åpningstalen, hvor gutta takker alle som har kommet. Hver gang «Oslo» eller «Norway» nevnes, blir skrikene mer intensive, til et punkt hvor det nesten blir ubehagelig.
Før neste låt, «Permanent vacation», deler de publikum i tre for litt allsang. Hver tredel får hvert sitt bandmedlem, noe jentene virker godt fornøyd med.
Lyden fra salen er enorm, og overdøver til tider nesten den massive lyden fra scenen. Deretter kommer hiten «Don't stop», med mer allsang og tilskuere som hopper så gulvet rister.
Videre får vi blant annet se en fyr i russebukse (den eneste andre gutten i lokalet?) få komme opp på scenen og spille litt gitar, improvisert musikk om Oslo, en akustisk versjon av «Amnesia», og en coverversjon av «American idiot».
En eksplosiv versjon av «She looks so perfect» avslutter det ordinære settet, før ekstranumrene («Good Girls» og the Romantics' «What I like about you») øker tempo og volum, og river de siste hylene ut av luften.
5 Seconds Of Summer er godt samspilte, uten at de stikker seg spesielt ut blant mylderet av unge poprockband.
Det er ikke det som er poenget i denne settingen, men heller den flotte publikumskontakten, det lekne sceneshowet og energien; det er det fansen kicker på.