Det er ingen grunn til å la seg forlede av tittelen her. Musiker, produsent og instrumentmagiker Jim O'Rourke (46) har selvfølgelig ikke laget et album med enkle sanger, og det tror jeg heller ikke at han har hatt noe ønske om å gjøre.
Likevel gir tittelen en klart hint om hvor albumet lander, for dette er mannens første fremstøt som tradisjonell popmusiker med vokal på mange år. Man må vel helt tilbake til albumet Insignificance fra 2001 for å finne det musikalske prosjektet som ligner mest.
Simple songs er en gjennomført praktfull oppfølger.
«Nice to see you once again, been a long time my friend, since you crossed my mind at all».
Åpningsstrofen i førstelåten «Friends with benefits» får gå som en hilsen til oss som lyttere, og samtidig tilbake til mannen selv. For de beste av de åtte låtene på Simple songs er et mer enn hyggelig gjenhør med låtskriveren Jim O'Rourke.
Singer/songwriteren som blander pop, rock, folk og orkestrale arrangement på klassisk vis, slik man husker og tror at alle gjorde på 1970-tallet. Musikeren som skriver melodier som både fenger, utfordrer og gjerne endrer takt og karakter flere ganger i løpet av fire-fem minutter.
Enkeltlåter som ikke passer inn i musikkindustriens hitlistejag, knapt på noens spillelister i digitale strømmetjenester, men som satt sammen til en helhet skaper albumet . Det ofte nederlagsdømte formatet, som fortsatt betyr så mye for så mange artister.
Jim O'Rourke har vært med på å skape en del klassiske slike. Solo, som fast medlem av Sonic Youth i seks år fra 1999 til 2005, og ikke minst som sluttmikser for Wilcos Yankee hotel foxtrot og produsent på oppfølgeren A ghost is born .
Med sitt eget Simple songs er han nesten der igjen.
Det virker som om dette er et kjærlighetsalbum, men absolutt ikke uten slitte kanter. Det er tross alt en låt som heter «Half life crisis» her.
I avsluttende «All your love» åpner også O'Rourke med linjen «I've seen your eyes, I think you've noticed, that I'm so happy now, and I blame you», før refrenget forteller at «all your love, will never change me».
Låten ender likevel i et jublende crescendo av trommer, strykere og en sår, melodisk elgitar. Det høres ut og føles som en triumf.
Før avslutningen, har låtmaterialet svingt seg elegant mellom pop, rock og folk. Åpneren «Friends with benefits» er kanskje den aller beste låten blant mange her.
Den akustiske åpningen, det herlige pianospillet underveis, den gudegitte vokalen, og den elektriske avslutningen etter en liten bråstopp. Det hele minner om avdøde Eliott Smith, på en god måte.
Med unntak for snodige «These hands», som er en kort akustisk folkballade, følger hele albumet det samme mønsteret. Vi snakker om opprinnelige Simple songs , som vris og vendes på, og som ikles arrangement fra øverste pophylle.
Det er godt å høre at noen fortsatt lager musikken slik.