Hot Chip ble raskt en av de dominerende gruppene innen alternativ dance da de begynte å få oppmerksomhet på midten av 2000-tallet. Blandingen av kjølig synthpop og leken disco ble en hit, og kan sies å ha satt spor i den elektroniske musikken som har kommet siden.
De skilte seg fra den generelle dancepunken som herjet rundt dem da de debuterte; musikken deres var mer polert, presset inn færre elementer, og fløt naturlig uten å henge seg opp i musikkformler og dogmer.
Nå er deres sjette album, Why make sense? , ute, og de bygger fremdeles videre på den samme, lett gjenkjennelige sounden. De åpner sterkt med «Huarache lights», som også var den første singelen de slapp da albumet ble annonsert tidligere i år.
En enkel trommebeat og noen tunge synthakkorder gjør mesteparten av jobben, mens en vrengt gitar henger i bakgrunnen. Vokalen er spak, men har god plass i lydbildet og svever behagelig over kompet. Veldig fengende.
«Cry for you» er en annen godbit av en låt. Svett og pulserende, en nesten robotisk komposisjon som lener seg på gjentagelser uten å bli irriterende. Refrenget åpner lydbildet opp, og virker nesten kosmisk med sine lyse arpeggioer badet i romklang.
Den følges opp av «Started right», minimalistisk elektrofunk i nærheten av noe kompisene i LCD Soundsystem kunne gjort, inkludert typiske discostrykere brukt til god effekt. «Easy to get» må også nevnes. En enkel låt med noen interessante, melodiske krumspring, og grooves det er nærmest umulig å sitte stille til.
Det har gått elleve år siden debuten, og Hot Chip kan ikke lenger sies å ha samme gjennomslagskraft eller originalitet. Åttitallsnostalgien bombarderer oss fra alle kanter, og pent produsert designermusikk er blitt allemannseie såfremt man har en PC og et minimum av kunnskap.
Allikevel stikker Hot Chip seg fremdeles ut fra mengden, med sin særegne bruk av rytmikk, opphakkede synthlinjer og pseudosoulvokal.
Grunnen kan være dynamikken i arbeidet deres. De stripper vekk unødvendige lag og detaljer fra komposisjonene sine, og sitter igjen med sterke, mer fleksible grunnelementer. De opererer som et band hvor låtene i større grad jammes frem i gruppen enn de mates inn i et program.
Materialet på Why make sense? ble angivelig komponert raskt (et par dager på hver låt) for å bevare mest mulig energi. Det er kanskje noe i det at platen er leken, og bærer preg av å være laget av mennesker som digger det de gjør.
Det skal også sies at Hot Chip har spilt sammen i femten år; det de presser frem i løpet av et par dager er fremdeles basert på flere års samspill og en felles forståelse av hva de er ute etter musikalsk.
Albumet avslutter med tittelkuttet, i mine ører den sterkeste låten i samlingen. Et solid, energirikt trommespor driver den fremover, mens synthene droner, glitcher og danser rundt. Vokalen har litt mer trøkk, og kompet har flere lag.
Det kan virke som skiven bygger opp mot dette punktet, en slags forløsning for ideene som har kommet før.