I utgangspunktet er dette to størrelser som ikke kan ha noe felles, siden farten er forskjellig. Likevel er det håp, for man kan møtes i filosofien rundt sitt valg, enten man løper eller går.
Odd Nordstogas nye single er en vidunderlig liten låt om dette. Fylt av melodisk overskudd og glede, toppet med et innholdsmessig alvor.
Den virkelig gode visepopskalden Nordstoga er tilbake, treffende nok i strålende form.
Personlig er jeg en løper, på asfalt som grus. Gjerne et stykke, for det løsner best både fysisk og mentalt etter en stund ute. Odd Nordstoga har tidligere profilert seg som en seig skiløper, men er opplagt en gåmann også.
«Eg e' ute veldig tidleg, eg e' ute og går, når folkjet dei søv, og maskinene står».
Etter denne åpningslinjen glir låten fort over i det tenksomme refrenget der han «prøver kunsten å gå», med et lekkert la-la-la-la-parti. Odd'en er ute på morgentur, alene, og synger lett for seg selv mens han konstaterer at han «er serven, serven i mitt liv».
Den fantastiske følelsen man kun finner i akkurat denne situasjonen, uansett om man går eller løper.
Musikalsk er «Kunsten å gå» ganske enkel. Tre og et halv minutt akustisk visepop med få grep, melodien i front, sobre strykere i bunn.
Låtens kunst ligger i fraværet av alle ambisiøse tanker om å gjøre noe «mer» utav den. Her har nok musikeren Nordstoga lært av jobben som produsent på det nyeste albumet til popmagiker Morten Abel.
For når man treffer med en melodilinje, en tekst og et refreng, kan man gå så langt man vil på det.
Les intervju med Odd Nordstoga i Aftenposten lørdag.