Ved første øyekast virker det meste å være på stell her, på denne populære popduoens tredje album. Den amerikanske vestkysten er vel den beste, og lite slår nok californiske netter. Et dukkert i bassenget som pryder omslaget på albumet hadde også vært topp, og for sikkerhets skyld heter den første låten «Feeling OK».
Men, nei. Fasaden lyver.
For til tross for både bandnavn og albumtittel, og den ganske så energiske, solfylte og optimistiske gitarpopen som gjennomsyrer musikken, er det nok av mørke kanter her.
Ta bare en titt på noen av de andre låttitlene utover albumet: «Fine without you», «Jealousy», «Sleep won't ever come», «Wasted time».
Å utnytte kontrasten mellom lys musikk og mørkere innhold er selvfølgelig ikke noe nytt i popens verden, men formelen fungerer fortsatt: «California nights, make me feel so happy I could die, but I try to stay alive».
Denne kontrasten, samt viljen og evnen til direkte fengende låtskriving, sørger for at California nights er Best Coasts beste album til dato.
Frontkvinne Bethany Cosentino og multiinstrumentalist Bobb Bruno er kanskje ikke like rett-frem sjarmerende og «lo-fi» som på den overraskende gode debuten Crazy for you fra 2010,men de leverer mer gjennomført.
Dette er rett og slett større musikk, spilt med mer muskler og flere gitarer, sannsynligvis som et resultatet av at duoen altså har gått fra indie til store scener på sine fem-seks år som band.
Jeg innrømmer glatt at jeg er en sucker for denne typen melodisk pop med lett gitarrufs og fuzz i kantene.
Musikk som for over fem tiår siden hadde sitt utspring i solvarme California, den gang omtalt som surf-pop og spilt av fryktløse ungdommer som for eksempel Beach Boys, og siden utviklet og gjenbrukt gang etter gang etter gang.
Det betyr ikke at det ikke er fullt mulig å fortsatt låte friskt.
Ingen har gjort det bedre enn amerikanske Weezer på et par-tre av deres album fra midten av 1990-tallet, men California nights glir enkelt inn som en klar kandidat til årets beste forsøk i sjangeren.
Kun tittelkuttet, som er mer seig shoegaze enn pop, beveger seg utenom.
Samtidig er ikke dette tredjealbumet utelukkende vellykket. Både intensitet og interesse dabber av her og der, og noen av låtene midtveis er direkte flate.
Et helt tekstunivers med mer eller mindre knugende mismot, der selv Bethany Cosentinos lyseste øyeblikk av kjærlighet ikke utløser mer enn en middels bra følelse, er også litt i overkant:
«Today I know I feel ok, baby look at me with those eyes of grey, but I'll keep trying to stay this way, I know it's love that's got me feeling ok».
Men hey, sommeren er snart her, og Best Coasts musikk er som skapt for årstiden.