Det ligger i undergrunnens natur at noen av de fremste fanebærerne tar steget opp og ut i overgrunnens lyskaster.
Både Metallica og Nirvana startet som kjellerband som var høyt elsket av dedikerte fans før ikoniske riff åpnet dørene til resten av musikkverden, hvor suksess og noe glattere karrierer ventet.
Svenske Tribulation er kanskje ikke "det neste Metallica", men denne perlen av et album er i ferd med å gjøre dem til et seriøst snakkisband for 2015.
Der bandet tidligere demonstrerte en fingerfølelse for melodisk og tidvis intrikat death metal, er The children of the night en finslepen miks av klassisk heavy metal, melankolske på grensen til gotiske elementer, de vakreste gitarmelodier og progressive arrangementer.
Men med en herlig dissonans i den Watain-aktige black metal-vokalen. Hør bare en låt som "Winds", med sin Iron Maiden-aktige intro og gitarmelodier så storslagne at de kunne vært lydsporet til livesending fra Mannen da fjellet endelig sprakk.
Likevel gir den bleke liksminkevokalen trassig motstand til de episke elementene, og uventede stemninger oppstår. Der deres svenske kolleger i Year Of The Goat (anbefales!) går i stadig mer silkemyk retning på vokalen, gjør Tribulation seg interessante gjennom å dyrke motsetningene.
Aller tydeligst blir dette på "The motherhood of God", hvor et nesten drømmende tema går over i et ganske streit rockedriv som skaper jovial motsats til Johannes Anderssons grimme vokal.
Hør:
Slik får også instrumentalen "Själaflykt", som kommer rett før midten på albumet, en ekstra tydelig rolle. Der resten av platen slites mellom bandets nye, mer melodiøse retning og death metal-arven, står "Själaflykt" alene som seks vakre, uforstyrrede minutter før kontrastene kommer tilbake.
Jeg kan knapt huske sist en instrumentallåt bidro til å heve et metalalbum som den gjør her.
Metalpurister vil muligens hevde at Tribulation går i feil retning, at de bevisst søker det kommersielle slik gimmick-bandet Ghost gjorde fra starten, men etter The formulas of death (2013) er The children of the night en naturlig videreføring.
Svenske metalband har alltid vært hakket mer tilbøyelig til å omfavne melodiske elementer, enten det er Gøteborg-scenen eller satanistene i Dissection, og at Tribulation plukker opp de mørkeste poptriksene til The Cure eller det teatralske fra Kiss er helt på sin plass når du nesten oppkaller platen etter Creatures of the night , og avslutter med Kiss-parafrasering i "Music From The Other".
Slik blir "The Children Of The Night" en plate som avdekker nye lag for hver gjennomlytting. Hva gjør moogen rett før refrenget på "Winds"?
Er den enslige pianotonen en referanse til Hellacopters "By the grace of God"? Kan det skrives kulere rockeriff i 2015 enn åpningen på "Melancholia"?
Svaret er uansett at Tribulation har skrevet et vanedannende, sjangerutforskende og helstøpt album som fortjener et stort publikum blant rock og metalfolket.