Historien om fabelaktige Runddans starter under musikkbransjetreffet Bylarm i februar 2012. Den amerikanske artist— og produsentlegenden Todd Rundgren har nettopp remikset den norske elektronikasjefen Hans-Peter Lindstrøms låt «Quiet place to live», og er invitert til Oslo for å prate om sitt liv og virke.
Siden han først kommer, spør Lindstrøm og Serena-Maneeshs studiofreak Emil Nikolaisen om de ikke kan ta et par ettermiddager sammen i studio også.
Et smart trekk.
Tre år og en god del etterarbeid senere er Runddans endelig fiks ferdig og ute. Et høyst fascinerende og utfordrende resultat av hva som kan skje når tre musikalske storheter slår sine idérike og definitivt sjangerløse hoder sammen, og bare lager musikken som faller dem inn.
Det finnes ikke én radiosingle blant de nesten 40 kontinuerlige minuttene med musikk her, for å si det slik. Ingen spor av den fengende popmusikken som Todd Rundgren (nå 66 år) også har laget i sin omfattende diskografi, er sluppet inn i studio. Heller ikke mye av Lindstrøms internasjonalt anerkjente discoflyt, eller Nikolaisens soniske gitarstøy, for den del.
Dette albumet er en helt annen kopp te, for å si det sånn.
For fri fra alle antatte sjangerforventninger, får man som lytter i stedet en gjennomført reise i prog-inspirert elektronika. En inspirert reise som ifølge trioen imiterer livet selv, fra åpningens nokså desperate skrik «everytime, everywhere, catastrophe», via noen runder «think I'm going out of my head», til de langt mer beroligende «put your arms around me, wrap your love 'round me» som avslutning.
Ordene er få, og tekstene uansett ikke det viktigste her. Dette handler om ren musikk, om lyd, og om mulighetene av å bruke studioet som instrument.
Fans av Todd Rundgrens musikalske historie vil gjenkjenne det opplagte søket etter å skape noe helt annerledes fra mannens album fra midten av 1970-tallet, som Todd eller Initiation . Også Lindstrøms grandiose album Where you go I go too fra 2009 kan brukes som referanse her, om man ønsker.
Alternativt kan man lytte til hva Rundgren selv har sagt i en videosnutt om dette mestersamarbeidet: Det handler om konstruksjon, og så dekonstruksjon, av musikk. Eller begynnelsen og slutten på all musikk, som han ubeskjedent også forklarer det.
Fra start til mål blir derfor enhver antydning til konvensjonelle strukturer eller melodilinjer kjapt brutt av. Rene vokallinjer blir effektfullt vridd på etter få ord, og Lindstrøms vanligvis så dansbare rytmer dukker opp, men glir ut av lydbildet igjen før de har satt seg.
Det hele høres kanskje rastløst og lydmessig forvirrende ut, og krever absolutt sine runder i spilleren før det sitter, men sluttresultatet er likevel det motsatte av kaos. Runddans er rett og slett et fascinerende sterkt album, opplagt i «åpen klasse».
Og ikke minst ordentlig gøy å lytte til.
Slippes mandag 4. mai. Strømmes nå hos newyorker.com