17 sekunder ut i dette første albumet fra Blur som kvartett på hele 16 år, drar Graham Coxon i gang et kassegitarriff som om det var 1995, og det låter nesten latterlig herlig. «Lonesome street» er fire minutter erkebritisk gitarpop på sitt mest fengende, og om de ville kunne bandet sikkert laget et helt album med slike låter igjen.
Det gjør de selvfølgelig ikke, heldigvis. Det ville blitt vel flatt.
1995 var for øvrig året for «the battle of britpop», den musikalske krigen mellom Oasis og Blur, da bandene slapp nye singler samme dag 14. august.
Blur vant listetoppen med sin «Country house», Oasis albumkampen med What's the story (morning glory) , mens Blur noen år senere vel endte opp som det musikalsk mest spennende bandet fra epoken.
Nå er altså nevnte Coxon, vokalist og tekstforfatter Damon Albarn og de to andre sammen på plate igjen, for første gang siden bandets knallalbum 13 fra 1999, og gjengen fremstår nesten overraskende avslappet. The magic whip er voksen og variert pop, drøye 50 minutter musikk av typen som virker skapt uten press om å måtte prestere.
Slik er det vel, livet som levende legender.
Siden comebacket sommeren 2009 har bandet spilt noen konserter, blant annet på Øya i 2013, men lite har pekt mot dette. Historien bak albumet er at en avlyst konsert i Japan våren 2013 førte til fem dagers impulsiv studiojobbing i Hongkong. Materialet ble liggende, før Coxon plukket det opp sammen med produsent Stephen Street for å se om «det lå noe der».
Det gjorde det absolutt. Noe sterkt, noe bra, noe kjedelig — altså helt passe minnerikt Blur.
Noe ligner velkjent fra maktdagene i andre halvdel av 90-tallet. Både raskere poplåter som nevnte «Lonesome street», «I broadcast» og «Ong ong», samt ballader som «My terracotta heart» og avsluttende «Mirror ball».
Andre ting ligger nærmere solokarrièren til frontmann Damon Albarn, og peker et stykke utenfor den rene gitarpopen. Som elektriske «New world towers» eller nydelige «Pyongyang», som kanskje bærer mest preg av dager i Hongkong.
I sum lever ikke The magic whip opp til sin innbydende tittel, for så sviende hardt treffer det definitivt ikke.
Men som et voksent comeback fra fire karer som ikke har behov for å definere musikkhistorien på nytt, plasserer dette åttende studioalbumet seg pent inn i diskografien.
Slippes mandag 27. april. Strømmes hos Itunes nå.