«Vi vet med en gang hva som låter som Seigmen. Det spiller ingen rolle om riffet er rolig eller hardt. Vi har en klar signatur. Det er derfor såpass mange vil ha oss. Vi har en tydelig identitet i en identitetsløs musikktid».
Vokalist Alexander Møklebusts sitat er viktig i forståelsen av dette nye albumet fra Seigmen , 18 år siden sist.
Tønsberg-bandet var norsk rocks største midt på 90-tallet. Faktisk så store at bandet etter de musikalsk og etter hvert kommersielt suksessfulle albumene Ameneon (1993), Total (1994) og Metropolis (1995) bestemmer seg for å erobre verden, les Amerika, med sin mørke, melodiske, melankolske og monumentale hardrock.
Seigmen spiller nå utsolgte konserter i Drammen (torsdag) og på Sentrum Scene i Oslo (fredag og lørdag).
Det endte i det mindre vellykkede, engelskspråklige Radiowaves (1997), interne stridigheter og til slutt forlis på kjent rock'n'roll-vis, noe man kan lese om i den ferske biografien Seigmen .
Der forteller de fem medlemmene selv om ferden fra bandet het Klisne Seigmen og ville spille så fort og høyt som mulig, via noen år som et dyr av et rockeband av stadionstørrelse, til oppløsning og opptil flere comeback, det siste på scenen i 2014.
Bilder av rockerne i aksjon er mange, tatt av Bjørn Opsahl i kledelig sort/hvitt, for tiden også utstilt på Popsenteret i Oslo. Biografien borer ikke veldig dypt, og de eldre bildene er dessverre få, men den gir uansett et godt bilde av den klassiske historien om kameratgjengen som drømte og ble større enn noen gang tenkt.
I 1999 var det slutt.
De mange rundene tilbake etter første comeback i 2005 har naturligvis trigget ny musikk også, men prosessen fra brudd til femte studioalbum har tatt lang tid. Så hvordan høres Seigmen på plate ut, 18 år etter Radiowaves ?
Strengt tatt akkurat slik de hørtes ut i årene før, et musikalsk ståsted midt mellom Total og Metropolis . Skal man bruke et passende uttrykk, må det være at bandet byr på smaken av Seigmen. Men strekker seg ikke et steg lenger.
Musikalsk fungerer dette både godt og dårlig. Godt fordi når et en gang elsket band skal lage nytt album, er det smart å høres ut som før. Det er nok av dem som gjør krumspring for å «fornye seg», og tryner totalt.
Samtidig fungerer det dårlig når låtmaterialet ikke holder standarden fra den gang da, og det gjelder for en tredjedel her. Det er tvilsomt om «Utopia i mine armer», «Hvit stjerne hvit støy» og den svulstige balladen «Tenn alle lys» ville fått plass på klassikeren Total , for å si det forsiktig.
Samtidig er det da seks-syv andre låter her som gjør det de skal: Viser at ingen spiller Seigmen som Seigmen.
Bandet er mildere i uttrykket enn i ungdommen, ja, og de knappe tekstene blir vel klisjéfylte her og der. Men kompet er stødig, gitarene ruller melodisk kjent, og den patenterte formelen av rolig-hardt-rolig-hardt gjennomsyrer fortsatt alt.
I fem minutter lange «I mitt hus» som nest siste låt er det også «all in» med riff og tung rock, herlig nok.
I både intervjuer og den nye biografien er Seigmen klar på at bandet neppe hadde eksistert nå, uten støtte og påtrykk fra tilhengerne.
Derfor har de da også svart på tiltale, og skapt en plate for fansen.
Albumet er ute mandag 13. april. Strømmes hos Tidal/Wimp nå.