Helt siden jeg hørte Sufjan Stevens første gang for godt over ti år siden, har jeg trodd på det han har skrevet. Det er neppe fordi han en gang hadde ambisjoner om å bli romanforfatter og lærte å uttrykke seg på et skriveprogram i New York.
Jeg tror heller det skyldes mannens iboende evne til å skli ut og inn av fiksjonen helt friksjonsfritt og skape en eventyrlig troverdighet det gjør godt å lytte til. Nå påstår Stevens at alt han synger og uttrykker på det nye albumet Carrie & Lowell, er sant. Det har imidlertid liten betydning for min opplevelse av historiene han forteller.
Sufjan Stevens er mest kjent for albumet Illinois som kom i 2005. Også for ti år siden hadde han mye å meddele, og han viste seg vellykket frem som den multiinstrumentalisten han er, på et tematisk rikt album.
På Illinois var musikken spennende orkestrert, mens andre plater har åpnet for så forskjellige stilarter som elektronika og lo-fi-folk.
En av de første gruppene Stevens var medlem av, spilte folkrock, og ballasten derfra later til å ha festet seg. Carrie & Lowell rommer nemlig mange myke strengeinstrumenter, og Stevens synger med avdempet inderlighet.
Carrie er navnet til Sufjans mor, og Lowell heter stefar. Det er bilde av dem begge på coveret, og hele albumet formidler en voksen manns sorg og strev etter å ha mistet mor. Stevens har uttalt at morens død forårsaket en sorgfølelse som invaderte alle sider ved livet hans.
Albumet forteller om forsøkene på å forsone seg med det inntrufne og ta inn over seg at alle lever på lånt tid. Til å løfte frem et så mørkt tema, er det forbausende hvor lette gitaranslagene er i åpningssporet «Death with dignity», men Stevens hviskesynger seg nærmest inn på lytteren og gir oss adgang til en verden av sterke minner og følelser.
Det er ikke nødvendigvis helstøpte historier han byr på, men de scenene og bildene han presenterer, har noe sterkt allmennmenneskelig ved seg. Det gjør meg berørt. Den nakenheten Sufjan Stevens stiller til skue, speiler et åpent sinn, og noen ganger hører jeg en liten og redd gutt gjennom en førtiårings lengselsfulle stemme.
Connie & Lowell har et sterkt enhetlig musikalsk preg, og de mest nedstrippede låtene biter seg lett fast. «Eugene» er en av dem. Her er det Brooklyn-poeten som viser seg frem. «John my beloved» er en annen følsom og forsiktig Stevens-vise med overbevisningskraft.
Det kjærlighetsbudskapet som risler gjennom poetens sorgarbeid, er også til stede i denne sangen. Den lett vemodige stemningen Sufjan Stevens setter meg i denne gang, er fin å oppholde seg igjennom tre kvarter.