Amerikanerne har et eget tak på fenomenet juleplater, og fremst står som regel countryartistene. De kan det med å formidle en historie.
Derfor er det ingen bombe at en av de siste årenes mest spennende innen countrymusikken, Kacey Musgraves, har begitt seg inn i denne verden.
Det som skuffer er at hun mister litt av selv i alt det tradisjonelle.
Musgraves er kjent for å skille seg ut. Hun er den litt frekke countryjenta som fremstår som et alternativ til det bestående. Som alltid er stemmen perfekt, og i samspill med den nye soulstemmen Leon Bridges blir det riktig flott i «Present without a bow».
En annen godbit er såre «Christmas makes me cry», laget sammen med Brandy Clark. Derimot blir duetten «A Willie Nice Christmas» i reggaetakt ikke fullt så minnerik.
Allikevel skal hun ha for at hun skaper god amerikansk julestemning. Det er både humørfylt og lekent fremført, men hvor mange ganger trenger vi «Have yourself a merry little christmas», «Rudolph the red-nosed reindeer», «Let it snow» og «Feliz navidad»?
Det er som om hun vil leke seg med gamle sanger i arrangementer fra en svunnen tid. Det hele blir en slags nostalgisk øvelse som har sine øyeblikk. Hun gjør det litt annerledes, men ikke nok til at det rettferdiggjøres helt.
Det blir for sprikende, og dermed ufokusert, men det er kanskje det som er hele hensikten. La oss leke. La oss smile og le. Det hører også julen til.
Selvsagt er det profesjonelt avlevert av musikere som kan dette gamet. Hun er dog best når hun selv tar grepet med egenkomponert materiale. Da viser hun egentlig hva dette kunne blitt, om hun hadde lagt spøk til side og gravd litt mer utenfor allfarvei.
Bevares, dette er underholdende. Bare ikke ei juleplate vi vil arkivere for årene fremover.