Canadiske Neil Young (71) er ustoppelig om dagen. Et par studioalbum og plater med gamle liveopptak ryr nærmest årlig ut av mannen nå, samtidig som han turnerer verden rundt med sitt nye band Promise of the Real.
I fjor ga Young og bandet ut det illsinte, elektriske albumet The Monsanto Years, tidligere i år kom liveplaten Earth fra samme gjeng.
Begge handlet utilslørt om miljøvern og politikk, om å ta vare på den skjøre kloden i et verdenssamfunn der man ikke kan stole på én eneste myndighetsperson, og begge var musikalsk lettglemmelige i den store Young-katalogen.
Peace Trail er lik sine forgjengere når det gjelder politisk innhold. Aktivisten og sinnataggen Neil Young har ikke tenkt å la urettferdighet gå forbi, uansett hva.
Utgangspunktet her er utbyggingen av den mye omtalte rørledningen Dakota Access Pipeline, som etter omfattende demonstrasjoner inntil videre er stoppet, men ikke fjernet for godt. Flere av låtene, som det elektrisk gode tittelkuttet «Peace Trail», adresserer kampen i Standing Rock-reservatet direkte.
I andre låter finner protestsanger Young andre problemer som politivold og teknologisamfunnet å peke fingeren mot, mens han i den tunge og ytterst merkelige «Can’t Stop Workin’» ser ut til å kjefte på seg selv og all den tiden han bruker på jobben.
Det mest fascinerende – og tidvis irriterende – med Peace Trail er likevel ikke de stort sett direkte protesttekstene, men musikken, melodiene og innspillingen av dem. Ikke gjort med bandet, men med studiomusikerne Paul Bushnell (bass) og Jim Keltner (trommer).
Også her kan man lett si at Neil Young ikke gjør skam på sitt eget rykte som notorisk ustabil leverandør av skitt og kanel.
Hvem andre ville for eksempel gitt ut en så hysterisk låt som «Texas Rangers»? En humpete sak der høres ut som om trioen ikke spiller samme låt, eller i alle fall ikke har øvd sammen.
Det har de kanskje knapt også, for historien forteller at Peace Trail ble spilt inn mer eller mindre live i studio på to-tre dager.
Resultatet høres like «uferdig» ut som tanken sikkert var. Som noen demolåter som er blitt pusset bitte litt på, og satt sammen til et albumhelhet som er hakket svakere og mer sprikende enn godt er.
Det er lenge siden Neil Young virkelig ga ut et helt, godt album nå.
Likevel er det glimt av storhet, også her. Som det suverene tittelkuttet, den lekkert akustiske «Show Me», eller den sinte «Terrorist Suicide Hang Gliders» med full vreng på munnspillet.
Godbitene er bare ikke mange nok. Ikke denne gangen heller.