Tittelsporet «Starboy» åpner oppfølgeren til fjorårets Beauty Behind the Madness. Låten er blant de få der The Weeknd faktisk får til en stemning, selv om teksten er flat.
For jeg kan jo ta det positive først; følelser er noe han tidvis klarer å røre igjennom falsettvokalen. Men det er for få av disse øyeblikkene.
For dem som hang med fra den spede begynnelse av hans karrière; det er lite å spore her av den type minimalistisk, sample-mettet R & B han slapp på nett mens han smøg seg rundt bak et mystisk image.
«Look what you´ve done/I´m a motherfuckin´ starboy», synger han over spretne trommer, et lydbilde som skinner av 80-tallet – og uten at en umiddelbart merker at Daft Punk er involvert.
Ja, han er stor nok til å få produksjonshjelp fra Daft Punk på et par låter, samt vers fra Kendrick Lamar og Future.
En kan tenke seg strofen er en kommentar på stjernelivet etter at populariteten skjøt fart med den kokainforherligende låten «Can’t Feel My Face». I låten «Reminder» sier han det rett ut: «I’m like, goddamn bitch, I am not a Teen Choice».
Merkelig nok føles det som om det er ungdommen han omfavner, med et album som lener seg mer mot det kommersielle enn noen gang. Det føles skuffende, nesten som om vokalen er det eneste som minner om hvem som står bak utgivelsen.
«False alarm» er overlesset og masete med skrikende refreng. Låten «Rockin’», der han synger om en jente som blir for klengete, høres ut som en fest med mennesker du absolutt ikke vil kjenne.
Tekstmessig går han halvveis ut av mørket, og holder seg til fraser om alt fra blowjobs til overfladiske relasjoner til sjalusi.
For det meste er det likegyldigheten som skinner gjennom. Men det finnes vakre overraskelser på albumet; «Secrets» er drivende og discoaktig, med noen finurlige finisher i produksjonen når The Romantics samples.
I et drøyt tominutters møte med Lana Del Rey i låten «Stargirl Interlude» kommer litt mystikk tilbake med den smektende vokalen hennes. Jeg skulle ønske jeg hadde fått med meg møtet der de to melodramatiske artistene inngikk akkurat dette samarbeidet.
Et annet høydepunkt er sistesporet «I feel it coming», der The Weeknd er som et ekko av Michael Jackson – med Daft Punks sound.
Det er altså noe store nedturer blant velkomponerte poplåter her, og det er ingen tvil om han burde kuttet ut nærmere halvparten.
Men så kan en velge å ta sistesporet bokstavelig – på neste album har han kanskje funnet ut hvem han vil være. Inntil videre er det nok med noen tilfredsstillende enkeltlåter.
The Weeknd spiller i Oslo Spektrum 19. februar neste år.