Mange av oss visste knapt hvem rapperen Childish Gambino var for et halvår siden, selv om han har gitt ut to album tidligere. Sånt må være lov, uansett virker det som om mannen bak det snodige artistnavnet – amerikanske Donald Glover (33) – brått er overalt denne høsten.
Han er Grammy-nominert rapper, komiker, manusforfatter og skuespiller i sin egen TV-serie Atlanta – og nå også soulmusiker.
Da snakker vi soul og til dels funk av den gode, gamle skolen. Av den typen man drev mest med tidlig på 1970-tallet, for to år siden blant annet gjenhørt på D’Angelos tredjealbum Black Messiah.
Childish Gambino er i denne musikalske klassen, selv om han ikke leverer låtmateriale av helt samme kvalitet. Mannen er uansett på vei, og Awaken, My Love! er et musikalsk kvantesprang.
«Det kan være at Atlanta forblir en stor kultserie for ivrig interesserte, men det føles som denne første sesongen er starten på noe virkelig stort», skrev Aftenpostens anmelder om innblikket i en vindskeiv hiphop-hverdag i Atlanta.
Donald Glover har skapt serien blant annet sammen med sin bror, og sesong 2 er på gang.
Det samme kan sies om musikeren Glover som Childish Gambino også. Hans tredjealbum kan fort forbli et spennende kultalbum for de få, eller det kan eksplodere til et langt større publikum.
Det handler om folk virkelig tar seg tid til å lytte eller ikke. Ingen av låtene her hopper på deg som en tre minutter lang Spotify-hit, men sniker seg inn i hodet. Og blir.
Der TV-serien handler om hiphop, er dette altså soul. Stort sett saktegående låter drevet frem av en seig, rullende bass og forsiktig, men stødig trommespill.
Vokalen er like deler dempet sjelfull og raspende energisk, med akkurat passe mengde pålagte effekter.
Kun i et par av låtene, som åpningen «Me and Your Mama» og «Boogieman», går musikken røffere og mørkere til verks, og en psykedelisk rockegitar blander seg inn. Andrelåten «Have Some Love» er det nærmeste man kommer en funky pophit, mens korte «California» er stedet hvor humoristen Glover skinner gjennom.
Det beste krydret i den musikalske miksen er likevel den omfattende bruken av orgel og keyboards som definitivt låter som de er både bygd og spilt tidlig på 70-tallet.
Som lytter blir man like nostalgisk som fanget. Hør bare på de rolige høydepunktene «Redbone» og «Baby Boy», der bruken effektfullt glir over og inn i hverandre.
Jeg har ikke ventet på dette albumet i høst. Desto bedre er følelsen av en «groovy» overraskelse.