I etterdønningene av spesielt Daft Punks suksess kom duoen Justice som nok en liten sensasjon fra den franske elektronikascenen tilbake på midten av 2000-tallet. Spill debutalbumet Cross fra 2007 igjen nå, og det virker fortsatt friskt i sin frenetiske galskapsmiks av aggressiv elektro, ville bassganger, rare lyder og dansende pop.
Oppfølgeren Audio, Video, Disco fra 2011 var både mildere og mer popete i formen, og dessverre langt mer forglemmelig, selv om Gaspard Augé og Xavier de Rosnay holdt posisjonen i teten av internasjonal elektronika.
Nå, nye fem år senere, kommer endelig tredjealbumet Woman, og det musikalske lydbildet innen dansemusikken rundt dem er totalt forandret. Så hva er Justices svar til en verden fylt av slitsomme EDM-bangers og døsende tropical house?
Jo, let’s party like it’s 1978. Med mer eller mindre ren disco.
«Use imagination, as a destination. Long as you believe, then you hold the key. Use imagination, as a destination».
Religiøse eller ikke, Justices usvikelige tro på egen fortreffelighet gjennomsyrer hele Woman. Tekstlinjen over er hentet fra albumets andrelåt «Pleasure», som stryker lytteren lekkert etter discohårene.
Ferden mot et mer popete uttrykk som startet sist, fullføres på en stilsikker og god måte nå. Dette handler ikke om å overraske, men om å behage. Om å lage låter som kan spilles både hjemme og ute til dans, uten å skremme bort noen.
Av og til blir det i overkant tamt, strengt tatt helt tomt for musikalsk innhold å gripe fatt i. Men når melodiene sitter og duoen trykker på de riktige knottene, klaffer det ordentlig. En viss justering av volum og trykk her og der underveis, på kjent dansemusikkvis, holder også interessen oppe.
Tonen settes allerede i den friske åpningslåten «Safe And Sound», som har discomusikkens rytmer og distinkte bassganger over hele seg. Et grep som skal gjentas ofte gjennom albumets 54 minutter, selv om det i sum har et mer melodisk enn rent rytmisk fokus.
I åpningen og flere av de andre låtene er også London Contemporary Orchestra hentet inn for å understreke ønsket om melodi. De gjør ikke så mye ut av seg, men er der.
Aller best fungerer totalen i den like rytmisk tunge som vokalmessig polerte poplåten «Randy», som for å holde oss til det kjente musikkartet minner like mye om Phoenix som Daft Punk. Feiende flott fransk, altså.
Unntaket fra det milde kommer i syv minutter lange og bankende «Chours», der en sag river i ørene midtveis. Og i «Heavy Metal», en surrete keyboardlek som ikke bringer oss noe sted.
Som helhet er Woman ikke like sterkt og spennende som debutalbumet for et knapt tiår siden. Men det var vel heller ikke ventet, og på sitt beste i låtene «Safe And Sound», «Pleasure», «Randy», «Stop» og «Love S.O.S.» lager Justice fortsatt fascinerende musikk.
Vi får håpe på en lang og god turne med mer rom for dans det kommende året.