Mandag fikk engelske Robbie Williams BRIT Awards’ prestisjepris Icon Award, for «låtskriving, utgivelser og liveopptredener som har gjort et varig inntrykk på britisk kultur», som det heter i begrunnelsen.
Det må føles som en fornærmelse av for eksempel Sir Paul McCartney, som ikke har fått den samme prisen for The Beatles. Den har kun gått til David Bowie og Elton John tidligere.
For Robbies del får vi tro at juryen ikke hadde hørt The Heavy Entertainment Show før de bestemte seg, for dette er ikke materiale et ikon verdig.
Det altfor lange albumet er et svakt ekko av gammel storhet, et mislykket forsøk på å kopiere egne og andres musikalske lykketreff. Det blir ikke show bare fordi man har med blåsere, Robbie, og når disse durer inn som en fanfare mot slutten av «I Don’t Want to Hurt You» som fjortende låt, må man slå av.
Han har aldri manglet selvtillit, godeste Robbie. Etter 18 BRIT-priser, millionsalg med Take That og solo og årevis med gigakonserter verden over, må det være lov.
Likevel tar han munnen for full når han åpner albumet med disse linjene, i en låt som hentet fra en svulstig Las Vegas-musikal: «Good evening, children of cultural abandon, you searched for a saviour, well here I am».
Britisk popmusikk er kanskje ikke på topp nå, men Robbie Williams er ikke øyrikets frelser. Den lett ironiske og humoristiske undertonen i teksten hjelper heller ikke her.
Hans periode har vært, nå er kreativiteten borte, og som så mange andre av sangene på dette albumet er tittelkuttet kun en svak pastisj.
Etter åpningen med to låter full av cabareteffekter, roer Robbie ned med et par klisjéfylte låter om kjærlighet til andre og eget liv. Greit nok, fort glemt. Virkelig vondt i det britiske musikkhjertet gjør det først med låt fem, «Motherfucker», en hyllest til sønnen Charlton.
Dette er Robbie som leker at han er Oasis, med meldodiføring og et gitarspill som Noel Gallagher burde blitt kompensert for tyveriet av.
Derfra går det videre med mer hektisk rock, så en synthdrevet poplåt som glir over i en strykerballade med en døsig gitarsolo, fulgt av en salgs funky poplek.
Som lytter faller man inn og ut av interesse, og minnes det den britiske avisen The Guardian nylig skrev om albumet: Et snikende rot av stilarter.
Som den gode entertaineren Robbie Williams en gang var, har han visstnok ønsket å lage en showplate med noe for alle denne gangen. Nu, vel. Selv med en låt som heter «Best Intentions» er taktikken feilslått.
Ikke bare fordi materialet føles sammenrasket og av lav kvalitet, men også fordi popmusikken i dag handler om den neste hitlåten du får inn på en spilleliste, ikke timelange showkonsept.
Neste sommer kommer Robbie Williams igjen til Norge for å holde konsert, på store Koengen i Bergen. Der må det være lov å håpe på mer gammel kvalitet enn uinteressant nytt.
Først da kan det bli hva dette albumets tittel lover, et heavy entertainment show.