NRK oppdaterer julearkivet med Snøfall, en glimrende blanding av gode juletradisjoner, Harry Potter og Legenden om Narnia.
Vi kan diskutere til vi blir grønne som grinchen om lisensregning eller ARK, men spørsmålene blir ubetydelige sammenlignet med den virkelige prøvelsen for rikskringkastingen: Klarer de å lage en julekalender som begeistrer folket, og som kan bli et referansepunkt for oppvoksende generasjoner? Underforstått: kan NRK lage en julekalender som gjør at foreldregenerasjoner slutter å mase i sosiale medier om Jul i Skomakergata?
Ni år gamle Selma mistet foreldrene i en bilulykke da hun var tre år. Siden den gang har den venneløse jenta bodd hos det strenge nabopetimeteret Ruth. I nissebyen Snøfall, mystisk plassert et sted oppe i atmosfæren, forbereder den rølpete, joviale julenissen Julius seg på høytid.
Mens nissebarna elsker å samle seg rundt Julius, er den humørløse assistenten Winter oppgitt over manglende oppfølging av hans sirlige dagsplaner. Etter hvert oppdager Selma en skjult portal til Snøfall, og hun ser ut til å få endelig napp på juleønsket hun sendte nissen: familie.
Rundt dette enkle utgangspunktet – muligens inspirert, men aldri dominert av Harry Potter-serien og Legenden om Narnia – skriver forfatter Klaus Hagerup og døtrene Hilde og Hanne et nydelig fantasy-univers hvor gleder og farer banker på dørene.
Sommerstedet Hagen er nissens lille fluktsted, mens Mørket – som kunne vært lokasjon for en en hvilket som helst skummel Mammon-scene – er skogen for bitre eks-nisser som har solgt sjelen til mørket. Ute på Vidda blåser kulingen stivt, og forsterker landsbyen Snøfall som trygt sted for nissefolket.
Vidar Magnussen er strålende som den sosialt klossete, selvopptatte julenisseassistenten som lusker rundt i hvit jakke og perfekt knyttet skjerfknute.
Han kunne sklidd rett inn i en kvalitetshistorie fra Disney eller beriket en Dr. Seuss-fortelling, men med sin pene bergensdialekt, begeistring for cabarét som festmat og karikerte mimikk blir han et vaskekte norsk mareritt for nissebarna og julestemningen. Når Winter lar seg friste av Mørkets tilbud om makt og orden, får da også Snøfall spenningsmotoren som trengs for å komme raskt frem til julaften.
24 episoder er en krevende øvelse for et drama med så tydelig oppdrag som en julekalender. Det handler jo bare om å redde julen, så veien frem må bygges av gode karakterer og underholdende sidehistorier. Magnussen er stjerne som Winter, men Kjersti Elvik som Ruth overbeviser også stort der hun sitter nesten alene ute i den vanlige verden, med kåpen stramt knappet opp til halsen og manualen Å leve alene som trist lesestoff.
Hennes skjebne som enslig og ensom i en norsk boligblokk kunne foret norske filmmanusforfattere gjennom store deler av 90-tallet. Frisøren Yndis irritasjon over at nissene foretrekker hviteboller foran hårklipp er også en morsom historielinje, og scenene hennes med Winter bygger hans selvbilde som den eneste som kan redde Snøfall fra slurv og slarv.
Jo mer plass Winter får, desto bedre blir Snøfall, alt solid støttet av et stemningsfullt lydspor fra Kringkastingsorkesteret.
De unge skuespillerne, anført av Siri Skjeggedal og Kevin Haugan som Selma og nissegutten Pil, er også et fint kollektiv, men Even Aakre som den eksentriske skolegutten Håkon er den morsomste av de yngste karakterene. En smart, bokstavtro nissedyrker? Akkurat det julen trenger. Det er bare å rydde plass i julekalenderens Hall of Fame til Magnussen og resten av Snøfall.
Mens The Julekalender skrev seg inn i det norske språket med sin oppfinnsomme blanding av dansk humor og Sør-Trøndersk skråblikk, og Jul i blåfjell satte en ny standard for kommersialisering av julekalenderen, blir Snøfall en ypperlig blanding av NRKs tradisjonelle juledrama og det beste fra moderne fantasy-film.
Anmeldelsen er basert på 12 episoder.