Norske TV-seere har en lang tradisjon for å se historisk drama fra Storbritannia. Allerede på 70-tallet samlet Upstairs, Downstairs nasjonen under tittelen Herskap og tjenere, og i senere år har både Downton Abbey og litt oversette Mr Selfridge fungert utmerket som en blanding av historietime og eskapisme.
Når den engelske serien Victoria nå også tar over søndagstimen til høstsuksessen Nobel, er det flere store sko som skal fylles av en vever liten dronning og hennes lavmælte tyske prins.
De nevnte historiske seriene konsentrerer seg om tiden før og etter første verdenskrig, men Victoria spoler lengre bakover i tid. Første sesong er åtte episoder om Dronning Victoria, fra hun ble dronning som 18-åring i 1837 til hun fikk sitt første av ni barn noen år senere.
I likhet med The Crown, Netflix-serien om Dronning Elizabeth II, handler Victoria om maktkampen som oppstår når unge kvinner overraskende inntar tronen.
Dronning Victorias regjeringstid er blant de lengste i historien, men hennes nære forhold til statsminister Lord Melbourne og skepsis til den tyske frieren Prins Albert sørget for uro i rekkene både i parlamentet og ved hoffet.
I motsetning til The Crown, kaster ikke Victoria bort tid på dvelende nyanser. Serien skisserer lynraskt og tydelig opp konfliktene, Dronningmoren portretteres som ambisiøs og forsøksvis dominerende, hennes sekretær Sir John Conroy er hoffets kyniske spinndoktor, og mange av tjenerskapet er lurendreiere eller småtyver.
I denne miksen av egoister og sjakkspillere blir statsminister Lord Melbourne en stabiliserende figur i det rojale kaoset, en viktig støttespiller for den unge dronningen som fremdeles leker med dokker og lar kosehunden Dash spise ved bordet.
Dessverre forsvinner også spenningen når det kongelige dramaet presenteres så kjapt, og det blir hastig i stedet for hektisk spennende. Der Downton Abbey får frem seriøse poeng gjennom lettbent humor og velskrevne monologer, er Victoria overspilt som om vi var i en sykehusserie på ettermiddags-TV.
Jenna Coleman (kjent for scifi-fans fra Dr. Who) er god i hovedrollen, og Tom Hughes løfter serien når han omsider kommer inn som Prins Albert, men ofte blir scenene rundt dem spilt ut som overtydelig såpeopera.
En solid kongelig vielse kan smelte de hardeste republikanske steinhjerter, men når Victoria får sin Albert og hoffet sender megetsigende blikk til hverande oppleves det som å se en sesongavslutning av Hotel Cæsar med dyre kulisser og flotte juveler.
Victoria glimter tidvis til, som når serien beskriver den unge regentens skepsis mot å bli gravid, Chartistbevegelsen eller når Prins Albert engasjerer seg i kampen mot slaveri.
Men serieskaper og manusforfatter Daisy Goodwin beveger seg alltid videre med en gang noe interessant skjer.
Dermed blir Victoria verken inkluderende og familiær som Downton Abbey eller historisk tungt som The Crown, men mest en overfladisk fortalt historie om en av Englands mest kjente historiske karakterer.