I NRKs nye humorserie Vikingane fødes poengene og vitsene av motsetningen som oppstår når det hardbarkede vikinglivet settes opp mot trivialiteter.
Krigeren som plyndrer og voldtar, men synes det er kleint at han ikke har fått seg hus og kone hjemme i landsbyen. Høvdingbroren som snakker avvikende om å være enig om å være uenig. Den nyfangede trellen som protesterer på manglende lønn og enda mer fraværende kommunikasjonsflyt på skipet som har brakt ham fra Italia til Noreg. Vikingkona som får seg ny mann etter en holmgang, men klager over at hun ikke blir sett.
Slik går det slag i slag – i overført betydning – med I-landsproblemer i vikingslandsbyen Norheim på 700-tallet, mens en større historie om høvdingen og hans veike bror er en slags rød tråd gjennom sesongen.
Enkeltvis fungerer noen av scenene, som da Arvid må lese dikt på parmiddag, eller da trellen Rufus blir utnevnt til kreativ leder. Da treffer Vikingane, og organisasjonshumoren rundt Rufus’ nyvunne makt er nydelig parodi på både mellomlederregimer og post-Stig & Stein-samfunnet.
Trond Fausa Aurvågs sutrete og pompøse Rufus blir seriens beste karakter, et par episoder etter han våknet i Norheim av å bli urinert i ansiktet av to skrattende vikinger.
I tilfelle du lurer, jada: ansiktsurinering, spyttdrikking og avskjæring av ører får sin del av vitsene her.
Rufus kan minne om en god karakter fra Asterix, som er den mest åpenbare fortellingen å sammenligne Vikingane med. Begge dyrker humoren i moderne flisespikkeri og utfordringer som legges til en annen tidsalder.
Serein er derimot aldri absurd nok til å besøke Life of Brian-land, og aldri karikert nok til å havne i Mel Brooks-tradisjonen, men det gjør muligens serien mer svelgbar for et bredt lineært publikum etter Skavlan har kastet kortene på fredagskvelden.
Dessverre vakler serien på manusfronten. Man ser vitsene komme seilende som skip i horisonten, og ventetiden til de kommer i havn blir seig og latterkvelende.
Som da en trell snakker om hvordan han skal ut og se, myse og glo på verden med sine kjære øyne, og Arvid trener på bueskyting på andre siden av skogen. Det er så åpenbart at pilene skal bore seg gjennom trellens øyeepler at du kan hente flere tacoskjell mens det skjer.
Serien serverer også irriterende anglisismer. For eksempel sier Kåre Conradi at en ydmyk Arvid «ikke må selge seg kort», og en trell snakker om at han er «seriøs som kanser».
Det stokker opp manuset, og for det humoristiske utbyttet er det drepen.
Vikingane ser lekker ut, det skal NRK ha. Sveipende dronebilder av norsk natur, flotte kostymer og mye filming på location gjør serien perfekt for trailerbruk og skryteruller til utlandet.
Ensemblet av gode skuespillere, fra Silje Torp og Kristine Riis - som er herlig som den klagende vikinghustruen Liv, til Nils Jørgen Kaalstad og Ingar Helge Gimle holder den da også flytende.
Kanskje de kan sørge for at den får enda en sesong, hvor vi får oppklart det uløste mysteriet: hvorfor heter serien Vikingane når de fleste snakker klingende bokmål?
Anmeldelsen er basert på 4 av 6 episoder.