I Black Widows møter vi tre venninner som er møkkalei sine kjipe og usympatiske ektemenn. De har derfor bestemt seg for å kvitte seg med dem en gang for alle. På en av deres mange hytteturer sørger de for å rigge til en båteksplosjon, med alle ektemennene om bord. Endelig kan de lene seg tilbake med vinglasset og nyte roen sammen.
Den harmoniske tilværelsen varer dog ikke lenge. Allerede dagen derpå blir det klart at politietterforskerne har oppgradert statusen fra ulykke til trippeldrap. De tre kvinnene får dermed sitte svare strev med å dekke over alle spor som eventuelt peker mot dem i den videre etterforskningen. Det blir tidlig klart at de tre ektemennene ikke hadde hatt rent mel i posen mens de levde, og for å gjøre situasjonen ytterligere vanskelig dukker det opp både en sekk med penger og noen skumle menn, som kvinnene må hanskes med.
Kultserien fra 90-tallet er tilbake:
Black Widows er en svart komedie, eller krimkomedie om man vil. Hele veien veksles det mellom munter hverdagskomikk, og mer skumle og alvorlige hendelser. Denne kontrasten gir rom for mange absurde øyeblikk. Sjangermessig kan serien på mange måter minne om den amerikanske suksesserien Desperate Housewives, hvor klesvask og mord går hånd i hånd. Referansen til mer hjemlige serier som Lilyhammer er også til stede. Ikke minst når de klossete og byråkratiske politietterforskerne kommer på banen.
Er det på tide å kutte kabelen?
Serien er et nordisk samarbeid, og i hovedrollen som de driftige enkefruene finner vi norske Johanne (Synnøve Macody Lund), svenske Rebecka (Cecilia Forss) og danske Kira (Beate Billie). Sammen med den norske politietterforskeren Peter Wesselø (Kyrre Hellum) og den svenske politietterforskeren Folke Lundgren (Peter Stormare) utgjør de et solid skandinavisk rollegalleri. Likevel klarer ikke serien helt å fenge seerne.
Problemet ligger ikke så mye i selve rolletolkningene, men heller i selve manus. Både enkefruene, og de to politietterforskerne gjør en god jobb i sine respektive roller, men har dessverre ikke så mye å spille på. Det skumle blir ikke skummelt nok, det morsomme ikke morsomt nok. Isteden blir det altfor mange scener som fungerer som hvileskjær, uten å bidra til underholdningsverdien. Mangel på kontraster gjør også at den absurde humoren som gjerne fungerer som krydder i denne sjangeren rett og slett uteblir.