Standup-komikeren Louis CK overrasker både fans og bransje med den ny serie om barlivet som er både mørk og morsom.
Forrige uke fikk abonnenter av nyhetsbrevet til Louis CK en tilsynelatende ordinær mail, men innholdet fikk tilhengerne til å sperre opp øynene. “Hei sann. Episode 1 av Horace and Pete er tilgjengelig for nedlasting. Fem dollar. Klikk her for å se den. Vi håper dere liker den. Hilsen Louis". Louis CK har fylt Oslo Spektrum, blitt hyllet for TV-serien Louie, regnes som planetens kanskje beste standup-komiker på 2000-tallet, og så slipper han en TV-serie helt uten forvarsel, rykter eller markedsføring? Snakk om å ha kontroll på karrièren og overraske bransje og fans.
Man må likevel ikke tro at Horace and Pete er en lettbent 24-minutters komedie med høylytt publikumslatter. Serien ser ut som et teaterstykke som filmet, og hemmelighetene som hvirvles opp rundt bardisken er den danske familiekatastrofefilmen Festen verdig. I 67 minutter av dirrende relasjoner og undertrykt bitterhet, er Onkel Pete er den beste karakteren jeg har sett på TV siden Frances McDormand tok Olive Kitteridge til skjermen i 2014. Sint, kortluntet, rasistisk av typen hater-alle (jødiske advokater, svarte, homofile) og med en urokkelig tro på at familietradisjoner trumfer jus og lover. Alan Alda har vært en sterk skuespiller i flere favorittserier (en CV med MASH og West Wing holder lenge for meg), men her er han bedre enn noensinne. Ansiktet utstråler kulde og varme, leveringen av linjene er komisk og dramatisk perfeksjon, og sjelden har uttrykket levd liv passet bedre på et ansikt.
Horace and Pete har tittelen fra en Brooklyn-bar med samme navn, drevet av Horace (Louis CK) og Pete (Steve Buscemi). Baren har vært i familienes eie i hundre år, og guttene som er blitt døpt Horace og Pete i familiene har arvet eierskapet til baren. Dette synes Horaces søster Sylvia (Edie Falco) er en håpløst gammeldags måte å gjøre ting på, spesielt siden en konfliktsky Horace og mentalt syke Pete ikke driver forretningen med nevneverdig suksess, så ved hjelp av advokat og lovverk vil hun overta baren. Bartenderen Onkel Pete (Alan Alda) er dirrende uenig, og øser ut alt den gamle kroppen har av eder og galle.
Blant familiens krangling sitter et utvalg brokete gjester og drikker, diskuterer politikk, drikker litt mer, og serverer klassiske barmonologer. Den mest åpenbare referansen er – du har kanskje tenkt tanken allerede – situasjonskomedien Cheers. Historiene om Sam Malone og Boston-baren Cheers er et nesten banalt referansepunkt, men selv om Louis CKs TV-referanser stikker dypere, er den ikke til å komme utenom.
Resten av ensemblet leverer også i en stort sett tett setting. Referanser til Donald Trump-nyheter og hvilke quarterbacker som skal starte i Super Bowl viser at serien er spilt inn bare dager før lansering, så det har ikke vært mye rom for å gjøre mange tagninger eller flikke mye på innspillingen. Det gjør lyden og det endelige resultatet litt rufsete, men også råere og nærere.
Horace Pete er fascinerende, dystopisk, rørende dramatisk, og i noen glimt høylytt morsomt. Louis CK har skrevet og regissert, og det virker som han lag for lag skjærer seg inn til beinet av hva han ønsker å formidle. Slik blir Horace Pete et naturlig neste nivå i karrièren hans, en fryd for fansen og forhåpentligvis en øyeåpner for nysgjerrige. Serien er også en utilsiktet, men artig parallell til svarte skjermer i kjølvannet av Discovery og Canal Digitals millionkrangel. Lanseringen av Horace and Pete er kanskje ikke den idiotsikre planen for TV-bransjens fremtid, men det viser at smarte folk som Louis CK kan hoppe bukk over pengetellende mellommenn. Om noen år er det kanskje eks-TVNorge-komikere som sender nyhetsbrev med "Hei folkens. Episode 1 av ..."
Trenger du flere TV-tips? Her er noen serier som er verdt tiden din:
Se Aftenpostens Kultur-panel denne uken diskutere døde menn i musikken, kvalitet og Kygo: