NB! Ikke les videre hvis du ikke har sett Orange is the black sesong 2.
Gjennom to sesonger har Orange is the new black fulgt livet på innsiden av kvinnefengselet Litchfield. Men det som begynte som en historie om Piper Chapmans møte med det amerikanske fengselssystemet har etter hvert blitt til et hjertevarmt drama om alle kvinnene som er fanget innenfor Litchfields murer.
Denne endringen ble tydelig allerede i forrige sesong. Bærebjelken i serien er ikke lenger de mange komiske og kontrastfylte situasjonene som oppstår i møtet mellom en rik, hvit middelklassepike og et fengsel med hovedsakelig fattige afroamerikanere og latinamerikanere.
Nå handler det mer om hvordan mellommenneskelige relasjoner generelt kan overvinne et såpass lite humant system.
At historien har tålt å ta en helt ny retning, tyder på at den er tuftet på en solid grunnmur, og dette gir tredje sesong gode muligheter til å bygge videre på. Etter en dramatisk avslutning på forrige sesong, hvor kampen mellom fengselets to matriarker Vee og Red fikk en blodig avslutning for Vees del, kan det virke som roen har senket seg over fengselet igjen.
Første episode starter med den årlige feiringen av morsdagen, hvor de innsatte i den anledning får besøk av sine respektive barn. Med denne tematikken får serien vist seerne hvor mye rollefigurene allerede har mistet, og hvor mye de fortsatt har å miste.
Blandingen av sårhet, savn, forventninger, skuffelser og små gleder som dirrer i luften under dette besøket gir en god inngang til en sesong som i langt større grad vil ta for seg de mellommenneskelige relasjonene. Sesongstarten viser tydelig hvor god serien er blitt på de små øyeblikkene.
Det ligger mye god kvalitetsdrama gjemt i enkeltreplikker, blikkvekslinger og kroppsspråk, her. Som da barna skal slå på en piñata, men må bruke bare nevene fordi trestokker er ulovlig i fengsel. Eller da den transseksuelle Sophia Burset (Laverne Cox) på sårt vis forsøker å gi sønnen sin råd om jenter, men klarer ikke helt å bestemme seg om hun skal gjøre det som mann eller kvinne.
På samme tid som vi har fått inngående kjennskap til de ulike rollefigurene i serien, og sånn sett nå forholder oss til dem som enkeltindivider, blir også hendelser som denne morsdagen et tydelig bilde på at de aller fleste er ofre for det samme ødelagte systemet. De har alle blitt sviktet i oppveksten, og mye kan tyde på at deres barn, eller kommende barn, vil lide samme skjebne.
Fengselet, som på papiret har som en av kjerneoppgavene å bygge dem opp til et liv utenfor murene, er i denne sammenheng bare med på å bryte dem ytterligere ned. Sterk systemkritikk var drivkraften til at forfatteren Piper Kerman opprinnelig skrev boken som denne TV-serien er basert på. At serien i tredje sesong tør å vise sine alvorlige undertoner kler den bare godt.
Hør også:
At Pipers historie har gått fra å være hovedhandlingen i serien til å bli inngangsporten til historiene om et mangfold av rollefigurer har egentlig skjedd overraskende knirkefritt.
Det skyldes i stor grad at serieskaper Jenji Kohan har klart å bygge opp et rollegalleri med såpass mange sterke kvinneroller, Selv om flere av dem var relativt ubeskrevne blad før denne serien har Kohan likevel gitt dem både tillit og spillerom til å bære sine deler av serien på egen hånd.
Orange is the new black har fått mye medieoppmerksomhet for å bryte med Hollywoods uskrevne regler om alder, utseende og kropp for kvinneroller. Dette er ikke bare forfriskende, men populærkulturelt revolusjonerende. Etter tre sesonger har serien bevist en gang for alle at det går an å gjøre kommersiell suksess som kvinne på TV-skjermen selv om man ikke er 22 år og size zero.
Men Jenji Kohan er ikke alene om å ta opp kampen mot den mannsdominerte tv-bransjen i Hollywood. Sammen med andre sterke kvinnelige produsenter som Lena Dunham og Shonda Rhimes, er hun i ferd med å forandre spillereglene for den amerikanske TV-industrien. Det er utelukkende gode nyheter. For mer mangfold betyr flere muligheter, noe som vil gi mange nye spennende TV-opplevelser for oss seere i årene som kommer.
Denne sesongen av Orange is the new black er både mindre handlingsdrevet og mindre komisk enn de tidligere sesongene. Det gir rollefigurer som Taystee, Poussey, Dayanara, Crazy Eyes, Red og andre favoritter, virkelig spillerom til å vise hva som bor i dem. Men selv om serien har tatt en mer karakterdrevet retning er det likevel ikke sesong helt fri for dramatikk.
Litchfield kvinnefengsel er truet med nedleggelse og bare en privatisering av fengselet kan redde dem. Å se fengselssystemet fra dette perspektivet gir mulighet til å bli bedre kjent med noen av de få mannlige rollefigurene som er med i serien, som den sleske fengselsdirektøren Joe Caputo og den naive rådgiveren Sam Healy. Også her blir det blir fort klart at ingen er vinnere i dette systemet.
For en serie som både dyrker drama og komedie ligger det faktisk en god del Hollywood politikk bak vurderingene for videre sjangerretning. Og det er ikke uten risiko å vri serien over på mer drama.
Det har Orange is the new black fått erfare med årets Emmy Awards, hvor de er nødt til å konkurrere i kategorien drama og ikke i kategorien komedie som de har gjort før. I en tøff, konkurransedrevet bransje er seertall og prestisjetunge priser de to viktigste faktorene for videre overlevelse. Der serien tidligere har vunnet flere priser i komediekategoriene er konkurransen langt tøffere i dramakategoriene.
Men selv om Orange is the new black må gå tomhendt hjem fra Emmy Awards i september har nok Jenji Kohan gjort et smart valg i å justere serien i retning av mer rendyrket drama.
For godt ut i tredje sesong føles det fortsatt som det er mange historier igjen å fortelle, og ikke minst at serien fortsatt har flere gode sesonger i vente.
Les flere TV-anmeldelser her: