«Ikke blunk når du går ned St. Olavs gate. Da går du rett forbi!» Willie holder telefonen med meldingen åpen i hånden og kikker etter skiltet som viser hvor den japanske sakebaren Izakaya ligger. Men det finnes ikke. Han kommer helt ned til plassen før han snur og går opp igjen. 11, 9, 7. Her!
Og da ser han det, en liten rød håndtegnet plakat på en slitt dør inne i oppgangen viser vei. Han åpner døren og går ned i halvkjelleren mens han lurer på hva i all verden jeg har dratt ham med på nå.
Skepsisen hans varer nøyaktig 30 sekunder. Innen han får satt seg ned ved langbordet der jeg sitter med et lite glass øl, er han forelsket.
– Dette er virkelig akkurat som i Tokyo! Jeg kjenner meg igjen i denne ruskete og uformelle, men utrolig koselige stilen. Sånn er det på mange steder der.
Jeg har aldri vært i Japan, men liker meg også umiddelbart i det sjarmerende lokalet. To rom, med et grovt tilhugget hull i veggen mellom, der det ene har en fin bar og noen få bord, mens det andre består av fire grove langbord med benker og øltønner til stoler.
Veggene er dekorert med plakater fra 70-tallets japanske pulp fiction-filmer, vimpler og fotografier.
Menyene er av enkleste sort, laminerte ark som ligger strødd på bordene. Et blikk på dem, og det blir åpenbart at dette ikke er vanlig japansk sushibar. Faktisk serverer de ikke sushi i det hele tatt, men 13 småretter med eksotiske navn som bang bang ji, gyoza, Wakame no sunomono og eda-mame. Prisene varierer fra 45 til 99 kroner.
– En av fordelene med langbord er at man kan følge med på hva andre spiser, uten å virke uhøflige, hvisker jeg og studerer de små skålene foran naboen. Alt frister.
Så da servitøren kommer, bestiller vi like godt alt på matmenyen, bortsett fra dessert. Han nikker anerkjennende og sier det blir bra, men varsler samtidig at rettene kommer litt hulter til bulter – i den rekkefølgen de er ferdige på kjøkkenet.
Når det gjelder drikkemenyen, er vi langt mer forsiktige. Med god grunn. Izakaya er en matbar, med vekt på bar, og ved åpningen for snart fem år siden skrøt innehaverne av at de hadde Norges største utvalg av sake. De velfylte barhyllene kan tyde på at de fortsatt har rett i det. I tillegg byr de på stort utvalg drinker, whisky og annet brennevin.
– Ja, ja. When in Rome ..., sier Willie og bestiller sake. Varm sake. Og japansk øl. Og det enda det er tidlig på kvelden midt i uken.
Vi er ikke de eneste. Faktisk er det folk ved alle bord. Et par middelaldrende damer drikker hvitvin (de har bare én, husets), men ellers er det stort sett øl og sake det går i.
Og så begynner servitøren å dekke langbordet med klassisk, vakker japansk keramikk fylt med alskens spennende retter. Først en liten blå skål med Kimuchi, den japanske versjonen av koreansk kimchi, så et svart fat med agurkstaver og chili-misopasta.
– Snakk om kjærlighet ved første bit!
Søtt, syrlig, hett, salt, mykt, sprøtt. Det er rene og tydelige smaker, klare teksturer og nydelige farger. Willie elsker misodipen. Jeg kan ikke få nok av den fermenterte kålen. En bolle med sjøtang og strimlet reddik renser munnen.
Det gjør også saken, som smaker forunderlig rent og mildt, nesten som te. Det passer utrolig godt sammen med det iskalde Kirin-ølet.
Jeg er jo på jobb, så jeg har pliktskyldig lest meg opp på både sake generelt og Izakaya spesielt. Derfor blir jeg ikke bekymret over at saken renner så lett ned. Det er ikke brennevin, men hetvin. Og det er ikke store mengder.
Ifølge matbarens nettsider er en izakaya et sted hvor man kan oppleve japansk kultur gjennom mat, drikke, musikk og atmosfære. I Japan kan det både bety snobbete steder og «mer bråkete nabolags-izakaya med uformell stemning». De tre norske eierne sier i intervjuet med Aftenposten at deres ideal er det sistnevnte.
Etter fem år er det ikke å ta for hardt i å si at de tydeligvis har oppnådd det de ønsket å skape, et uformelt nabolagssted med god stemning. Og med fantastisk mat.
Plassen mellom oss er nå fylt opp av små og store fat. Vi smaker på det ene og det andre, forundres over hvor godt koreanske spinatpannekaker dyppet i soya passer sammen med strimlet kylling (tenk pulled pork) i sesamsaus. Og den japanske utgaven av kinesiske dumplings, gyoza med svinekjøtt, er herlig sammen med saltede edamame-bønner.
Vi prøver å sette opp hver vår ti-på-topp-liste. Min toppes av et halvt bløtkokt egg, ajitama. Egget er trukket i soya og riseddik, noe som gir det lysebrun farge og en herlig salt ettersmak. Willies favoritt er shitakesopp stekt i smør og ponzusaus, en perfekt smak av umami. Alt er i grunnen velsmakende og nydelig tilberedt.
Men noe må jo komme på bunnen av listen, og jeg velger sobasalaten. Bokhvetenudlene med rucola, tomat og valnøtter smaker lite. Og iskalde nudler gir ingen god følelse i munnen. På bunn av Willies liste ligger Imo-mochi, potetmedaljonger i teriyakisaus. De ser lekre ut, som kamskjell på et avlangt fat. Men de smaker – potet. Og det reiser man jo ikke til Japan for å spise.
Kvelden pusler seg fremover. Vi skraper alle boller og fat, kikker på ungdommene på nabobordet, legger merke til det eldre paret som er dypt inne i en diskusjon om skulpturen på St. Olavs plass, ser servitøren og en kokk stresse ut og inn med stadig nye fat.
Da alle boller er skrapt, er vi mette på en deilig lett måte, blide og oppløftet som man bare er etter et fantastisk velkomponert måltid.
Men samtidig kjenner vi faktisk litt sorg. Vemod over alle gangene vi ikke har vært her de siste fem årene. Tenk at vi har gått glipp av dette?
En ting er helt sikkert. Det blir ikke fem år til neste gang.
Miljø: 5
Meny: 5
Mat: 5
Service: 5
Verdi for pengene: 5
25 av 30 poeng
Uformelt og trivelig
Fantastiske småretter
Hyggelig service
Andre gode spisesteder i nærheten:
Tekhetopa. Kontinental kjøkkenkunst i rustikke omgivelser.
Happolati. Nordisk mat med smak av Asia
Restaurant Fjord. En av byens beste fiskemenyer.