Restaurantanmeldelsen: Quesadilla er en knusktørr affære

– Hvordan kan to steder med samme eier være så ulike? Spisevennen rister oppgitt på hodet. Vi sitter på Quesadilla, som er nyeste avlegger til Tijuana. Som navnet antyder, er det mexicansk mat, og spisekartet som ligger på bordet, byr på de samme rettene.

Men nyetableringen på «gullkysten» på Olaf Ryes plass, klarer ikke å levere samme kvalitet på maten som vi har opplevd lenger nede i gaten.

– Vi har i hvert fall flaks med servitøren, bordet borte ved veggen har ennå ikke fått mat, enda de bestilte før oss, sier Bordvenninnen.

Det er virkelig forskjell på de to som betjener lokalet: Den ene er fraværende mye av tiden og kommuniserer mest med enstavelsesord, mens vår servitør er blid, tilstedeværende og fyller på med nachochips når det varer for lenge mellom rettene.

– De ser ikke ut til å ha gjort nevneverdig mye med interiøret fra da stedet het Meat St, bortsett fra å sette inn en del fargerike hodeskaller, et par nye bilder og en kaktus. Bardisken er den samme, og jeg kjenner igjen flaskelampene i taket. Men var bordene så tunge og klumpete den gang? sier Spisevennen og grøsser av lyden når den ene servitøren skyver et bord inntil et annet.

Vi er ferdig med våre første retter, og sitter med hver vår øl mens vi spiser nachochips med guacamole og tre sauser, der den grønne som har et lett chilisting, er den beste. En variant med honningsmak blir stående urørt.

Vi begynte med maissuppe og to porsjoner quesadilla på deling: Limemarinert kylling og argentinske villreker. Bordvenninnens maissuppe har vært den beste, siden både kyllingen og villrekene var tørre. En mango/ananas-salsa til rekene ga retten noe sødme, men Spisevennen syntes at kombinasjonen var litt for emmen, etter hans smak.

Kyllingen var også overraskende smakløs, på tross av ost, jalapeño, salat og bacon. Det nyttet heller ikke å helle på ekstra salsa fra skålene vi hadde fått til nachochipsen.

– Tørr lefse med tørt kjøtt. Ikke bra, sier Spisevennen.

Denne ettermiddagen er vi ekstra sultne, så vi har bestilt tre retter til: quesadilla Al Pastor, bifftaco og taco med fritert torsk.

Etter noe venting, får vi maten. Det er mange her i dag, flere ser ut til å møtes for en matbit før de skal videre på byen, siden det er både vennegjenger og par som bestiller deleretter, drinker, tequila og øl.

– Jeg har spist Al Pastor andre steder, og den har det vært mye mer futt i. Hvorfor har de ikke satt ut ekstra chilisaus for dem som vil ha maten sterkere? spør Spisevennen.

Bordvenninnen virker skuffet over fisken:

– Tørr torsk, lite og tam saus – til og med tortillaen smaker lite sett ut fra hva jeg har fått ellers i byen, for eksempel på Taco Republica. Har de tatt en snarvei og serverer oppvarmet halvfabrikata?

Min biff er både mør og saftig, så jeg lar både Bordvenninnen og spisevennen smake.

Gjestene på et av de andre bordene virker utålmodige etter å bestille mer eller betale, men nå har servitøren deres forsvunnet igjen. Vår servitør har nettopp fått et annet selskap, men kommer for å hente serveringsbrettene og fjølene.

Bordvenninnen og jeg ber om en dessert, Churros, på deling, mens Spisevennen vurderer Michelada, en blanding av øl, limejuice, diverse chilisauser og krydder.

Churros er laget på fritert smultringdeig som er overstrødd sukker og kanel. Ved siden av får vi karamell-is og varm sjokoladesaus.

– Avslutningen redder noe av inntrykket, sier Bordvenninnen. – Ellers er det bare maissuppen som innfridde av det jeg spiste.

Spisevennen er enig.

– Dessuten synes jeg det er dyrt, vi kunne blitt dobbelt så mette for halve prisen på for eksempel El Camino eller Freddy Fuego, sier han.

Godt utvalg tequila

Andre steder med mexicansk mat

Freddy Fuego: Nydelige burritos i enkelt lokale

Taco Republica: Byens beste tacos?

Tijuana: Gode retter i lite, men hyggelig lokale

El Camino: Hurtigmat i enkelt, men hyggelig lokale

Mucho Mas: Real mexicansk mat

Agave: Godt ved Homansbyen/Majorstuen