Mannen som strenet forbi vinduet hadde smalstripet dress, kamelhårsfrakk – og kalosjer. I døren ut mot Trelastgata passerte han en kvinne med noe så sjeldent som en minkjakke og støvletter med spikertynne hæler.
Kjøpesenteret Barcode Passasjen i Bjørvika er sannelig ikke helt som andre sentre. Det er lite, det er dominert av lunsjsteder, ikke butikker – og de fleste publikummerne som haster forbi ser ut som om de jobber i et advokatkontor av den glatte typen man ser i amerikanske TV-serier.
– Det er den femte jeg ser med kalosjer mens vi har sittet her, nikker jeg. Fra vårt bord ved vinduet i restaurant Bambus Sushi har vi fritt utsyn til den lange passasjen. På den andre siden av gangen ligger en tom kaffebar og et stengt parfymeri. Det er tidlig kveld, og de fleste som befinner seg i den innelukkede handlegaten ved siden av det høye, hvite KLP-bygget, er sannsynligvis på vei hjem. Flere av dem med en papirpose fra Bambus Sushi i hånden.
For det er påfallende hvor få som setter seg ned her på denne tiden. Ifølge anmeldelsene på Tripadvisor er det derimot populært til lunsj, da alle rettene koster 149 kroner. Noen dager har de også lunsjbuffet.
Men til middag er det stille. De to servitørene er stadig bortom bordet vårt for å sjekke om alt er på stell. De fyller i vann og henter tomme tallerkener, men sier ingenting om hva det er vi spiser.
Tre av de fire typene sashimi som ligger på forrettstallerkenen min er lette å identifisere, men den fjerde vet jeg fortsatt ikke hva er. En hvitfisk som ikke er torsk og ikke kveite. Ellers på den hvite tallerkenen ligger det laks, kamskjell og tunfisk, en lys ponzusaus og tørr, revet rettich. Og litt sjøgress i et hjørne. Det er på ingen måte raffinert, hverken i tilberedelsen eller i serveringen. Men det er jo helt greit.
Det er kanskje mest lettlaget og lettspist asiatisk hverdagsmat Bambus-kjeden har spesialisert seg på, med butikkrestauranter i flere kjøpesentre, og egne restauranter i Asker, Sandvika og Bjørvika.
Ifølge nettsidene er konseptet å lage mat fra hele Asia, tilpasset den norske gane.
– Det skal være sikkert, sier Willie og dypper sin digre vårrull i den klare sausen som følger med. Den er både søt og syrlig, men ikke særlig sterk. Vårrullen er stor og ganske smakløs, med mye deig rundt det tørre fyllet. Tilbehøret er noen tørre salatblader, tydelig helt rett ut på tallerkenene fra posen med ferdig vasket i kjøleskapet. Det hele er nokså stusslig.
På samme måte som folkelivet i passasjen er det. Det føles nesten som å sitte på en stengt flyplass.
– Er det så dødt her utenom kontortid, eller er det spesielt i dag? undrer jeg. Barcode fyller 10 år nå, og i den forbindelse ble den såkalte bygulvdirektøren intervjuet i Aftenposten. Hun mener det er mye mer liv her enn folk har fått med seg.
– Det er i tilfelle et helt annet sted enn her, mumler Willie. – Jeg syns det er påfallende hvor mye mer liv det er på Tjuvholmen enn her.
Nok en servitør svinger bortom bordet for å sjekke tilstanden. Som den andre har han stelt seg til en lang kveld på jobb. Parfymen hans henger i luften lenge etter han har gått.
Vi har bestilt hver vår hovedrett blant de aller dyreste på menyen – begge koster 299 kroner. Når de kommer på bordet, er det ingen tvil om at de er verd prisen, i hvert fall i volum.
– Jeg kommer aldri til å greie å spise opp dette, uansett hvor godt det er, sier jeg og pirker i den enorme porsjonen kylling Gongbao foran meg.
Det finnes et utall varianter av szechuan-retten Gongbao, en klassiker i det kinesiske kjøkken og på de fleste restauranter som serverer kinesisk mat. Bambus Sushis utgave har store stykker mør kylling, store biter fint tilberedte grønnsaker, et hav av mørk saus og et lett dryss av cashewnøtt på toppen. Men jeg hverken ser eller smaker det påkrevde sechuanpepperet, tørket eller frisk chili. Heldigvis bryter frisk ingefær med den tunge soyasmaken i sausen.
Willie har valgt Teppan Biff, tynne skiver marinert og grillet indrefilet. Og bare så det er helt klart, de kan sin biff på Bambus. Denne er ca. en halv cm tykk, nydelig stekt med rosarød kjerne og deilig grillskorpe, mør og saftig. Tilbehøret er mer ordinært, stekt sopp og squash og en litt annen type posesalat. Teriyakisausen er lett og god.
Menyen lister opp vinanbefalinger til hver rett, men skal man følge dem, er man enten en del av et stort selskap, eller på god vei til Vangseter, for når det kommer til stykket er det bare husets rødvin som serveres på glass. Og den så pass simpel at den ikke er å anbefale til noe. Men rimelig, det er den.
Etter den solide middagen er det ingen av oss som orker dessert. Mens Willie betaler, tar jeg en tur på toalettet. Kjøpesenterfeelingen styrkes veldig av at toalettene er felles for etablissementene i passasjen og ligger i en annen del av området. Jeg kikker innom Joe & the Juice på veien. Også der er det tomt.
Det er først når vi rusler forbi de store restaurantene på vei hjem, at vi ser antydning til det folkelivet bygulvdirektøren henviser til. Både på Stock og Vaaghals i Dronning Eufemias gate er det godt besøk. Men det hjelper jo ikke Bambus.
Rask service
Ganske rimelig
Stor meny
Andre spisesteder i Bjørvika
Stock, godt håndverk.
Il Vero, god pizza
Vesper Gastrobar, god fish & chips
Nodee Barcode, hipt, nokså dyrt, nydelig mat
Brasserie Sanguine, nydelig utsikt på operaen