– Ryktene går fort på Tøyen: Grådi har vært åpen i knapt to uker, og det er så å si stappfullt. Jeg har ventet i baren snart en halvtime, sier Spisevennen.
– Se rundt dere. Det er mange hipstere her. Det tyder på at jungeltelegrafen har gått siden snikåpningen i begynnelsen av januar.
Bordvenninnen og jeg er blitt litt forsinket til avtalen, men ingen av oss hadde regnet med å oppleve et slikt trykk en sen ettermiddag i januar.
Vi bestiller noe å drikke i baren sammen med et spekefat for å korte ned ventetiden. Bartenderen er stresset, men vennlig. I det hele tatt småløper samtlige på jobb for å rekke over alle bestillinger.
– Nå ser det ut til å bli noe ledig i hjørnet, sier Bordvenninnen. Et selskap med små barn reiser seg lenger inn, og snart sitter vi med glassene våre, en mugge vann og spisekart.
Menyen har mye å by på, med korte, fyndige beskrivelser: «Stappa» er potemos med chorizo og rødbeter, «Purren» er bakt purre med smørsaus, «Kjakan» er oksekjake med rotgrønnsaker og rørte tyttebær. Spisevennen har funnet noe han absolutt må prøve.
– De har en egen avdeling for lomper: Med svin, and eller vegetarisk, kalt «Svinet», «Anda» og «Bonden». To for hundrelappen. Hvem er med?
Nå er det fullt i lokalet, og servitørene ser ut til å ta et skippertak i den ene delen av lokalet, så glassene blir tømt før vi får fanget oppmerksomheten til en av servitørene.
Vi bestiller både and og svin, mens Bordvenninnen har lyst på Purren. Servitøren forteller at det vanligvis trengs tre småretter for å bli mette, og sier også at det er ganske travelt, så vi får maten etterhvert som den blir ferdig, hvis det er OK?
Derfor skynder vi oss å bestille mer mat: Byggotto, Stappa, Fiskepinner, Blåskjell, langtidsstekt svin (Mu-Tang), Tøyencarpaccio og Kjakan.
– Da har vi tatt nesten hele menyen, sier Spisevennen.
Det blir en stund å vente, men heldigvis har vi fått mer å drikke, og vannkaraffelen er fylt. Omsider kommer lompene og byggottoen, som består av byggryn med sopp, grønnsaksterninger og smulet ost. Lompene er tydeligvis nybakte, svinet er langkokt og strimlet med syltede grønnsaker og et hett sting av sriracha. Anden har følge av dijonmajones, rødkål, mango og aprikos, der fruktsødmen gir en delikat finish.
– Risotto fikk akkurat en norsk konkurrent, sier Bordvenninnen. – Smak på dette! Byggen har en lett tyggemotstand, mens osten og soppen fyller ut smaksbildet.
Nå kommer rettene tett: Vi får purren, potetstappen og svinebuken samtidig. Gafler sendes på kryss og tvers over bordet, her vil alle smake av hverandres mat.
Svinebuken har følge av en frisk salat, mens strimlet rødbete og den skarpe chorizoen står godt til den luftige potetmosen. Men best av alt er purren, som er nennsomt bakt, men en mild smørsaus og krispt flatbrød av rug til.
– Denne skulle jeg gjerne hatt dobbelt porsjon av, sukker Bordvenninnen fornøyd.
Det får vi ikke tid til, for nå kommer neste ladning mat.
– De skjuler skattene med navnene på menyen, sier Bordvenninnen. – Å kalle denne godbiten for «fiskefingre», er å underdrive.
De fire «seifingrene» danker ut mange av fish & chipsen vi har fått rundt i byen, og den syrlige agurksalaten og hjemmelagede remuladesausen er så god at vi vurderer å be om ekstra bare av dem.
Blåskjellene, som kommer med en thaiinspirert kraft, får henne til å glemme agurk og remulade, mens Spisevennen og jeg konsentrerer oss fullt om den glaserte oksekjaken med grove rotgrønnsaksterninger og Tøyencarpaccioen, som er et tynt stykke finskåret oksefilet toppet med en frisk salsa.
– Ikke carpaccio slik jeg er vant med, men det er dette som er sjarmen med Grådi, de lager sin egen variant av kjente retter, sier han. Bordvenninnen er enig:
– Flere av rettene er både en fornorsket og forbedret utgave, selv om det er elementer av det asiatiske kjøkken her også.
– Med så god mat er det ikke rart at folk går mann av huse for å besøke stedet, sier Spisevennen.
Stemningen i lokalet er også avslappet, selv om lydnivået begynner å bli ganske høyt. Det er fremdeles mange som skal ha mat, så vi må vente på at servitørene tar bort tallerkener, glass og bestikk og spør om vi vil ha noe mer. Dette er en klassisk oppstartstabbe når steder blir populære, og restaurantene må ta inn flere folk i perioder, når trykket er som verst.
– Dessert, kanskje?
– Dessertmenyen kan jeg utenat, sier Spisevennen. – Vi tar begge to, både Sitronen og Sjokoladen. Jeg tar også en Blodi Grådi.
Drinkemenyen er morsom lesning, der man tydeligvis har alliert seg med Himkok, siden Spisevennens drink blant annet består av Himkok-akevitt.
– De har puttet portvin i den også. Dere må prøve!
Regningen for alt sammen kommer på drøyt 2500 kroner for tre personer, men da har vi spist og drukket godt.
– Jeg skal tilbake, sier Spisevennen. – De serverer også brunsj, og den så god ut på menyen. Hvis de overrasker like positivt med den, er det ikke rart at folk strømmer til. Bare de får serveringen til å gli lettere, er dette et sted som kan komme til å utfordre ikke bare restauranter i nærheten som Nord og Natt, Tøyengata Bodega og Kampen Bistro, men også andre, lignende steder i byen.
Norsk med spennende gourmetvri
Deilige småretter
Uformell atmosfære
Andre gode norske