– Tenk, her har det vært swingersklubb! Willie hvisker over ølglasset. Jeg lurer i mitt stille sinn på hvordan han vet det. Interiøret i den lille restauranten i Fredensborgveien røper i hvert fall ingenting om fortiden som flere etasjers åsted for partnerbytte.
Her er det hverken dobbeltsenger eller røde fløyelsdraperier, men enkelt og pent og ordentlig. Nye, behagelige tremøbler, levende lys og gamle, italienske tegninger på hvitkalkede murvegger. Ved det ene vinduet står to små lenestoler ved en 60-talls stuelampe og et lavt bord og innbyr til en avslappet stund. Den hjemmesnekrede baren med marmorplate forsterker det hyggelige inntrykket.
Og det gjør sannelig servitøren også, man skjønner fort at hun ikke er en vanlig innleid timehjelp, sprekkeferdig av stolthet og takknemlig for ros som hun er. Dette er hennes sted. Hennes og mannens, han som nå står på kjøkkenet og lager maten. De er begge italienske, han har tidligere vært hotellkokk i Oslo i mange år. Men nå var altså tiden inne til å åpne sitt eget.
– Alt er hjemmelaget, og alt er laget fra bunnen av, sier hun da vi får den nette menyen. Her er småretter, salater, pizza, kaker og desserter.
Vi bestemmer oss for å dele, først en «Affettati», italienske skinker med focaccia og oliven, og en «Caprese», tomat og mozarellasalat. Willie bestiller italiensk øl, jeg et glass Prosecco.
Innehaversken rydder bord, henter noe på kjøkkenet, tørker noen glass. Man legger merke til sånt når man er tørst og venter på drikke. Men, men. Arno er helt nyåpnet, vi får gi litt slack om servicen ikke er helt på stell første måneden.
Kjøkkenet er i hvert fall helt på plass. Det store fatet som snart står mellom oss bugner av salt skinke, kokt skinke, to typer salami og store, grønne oliven. På sidefatet ligger tykke skiver av mozzarella og tomat overrislet av olje og basilikum. For en gangs skyld er det ikke ost det er lite av, men tomat. Det har vi ikke opplevd før. Focacciaen som følger med, er overraskende tørr og smakløs, vi snakker jo tross alt ektefødt italiensk kjøkken?
– Jeg – og Meny – lager bedre Foccatia enn dette, slår jeg fast og legger brødet tilbake i kurven.
Men så kommer fruen med pizza og risotto. Willie har bestilt en Quattro stagioni (fire årstider)). Klassikeren er fylt med artisjokker for våren, oliven for sommeren, sopp for høsten og skinke for vinteren, dog ikke fordelt i fire avdelinger, slik pizzaen ofte serveres. Husfruen har en flaske chiliolje på lur, noen drypp av den løfter smaken av de gode råvarene og den sprø skorpen.
Risottoen er også smakfull, men dessverre litt for fet. Det blir for mye smør og smeltet ost – og olje? Men soppen er god, og risen perfekt kokt.
Heldigvis hadde jeg bare bestilt en liten biscotti, hjemmelagde italienske kjeks, til kaffen, så jeg kunne hjelpe Willie med desserten. Det italienske paret er rause med porsjonene, så det er ikke annet enn forventet da desserten, en aldeles herlig Tiramisu, er stor nok til å mette minst to. Å, men den er god! Ikke for søt, ikke for tung, ikke for tørr, ikke for bløt.
– Der borte lå det et bordell! Willie peker med skjeen mot andre siden av Fredensborgveien.
Det har han i hvert fall bare lest seg til, for det er minst tyve år siden. Men helt frem til de siste par årene, til spanske Bon Lio og franske Chez Colin åpnet, har denne veien ligget litt brakk mellom Grünerløkka og sentrum.
– Det er jo litt artig at den eneste spenningen som er her i strøket nå, sier jeg: – Er hva slags restaurant som skal åpne i de tomme lokalene.
Hjemmelaget hverdagsmat
Hyggelig lokale
Take away
Andre italienske hverdagssteder
Roald & Umberto i Schweigaards gate
Pizza da Mimmo på Frogner
Arte Pazza på St. Hanshaugen
Vespa & Humla på Rodeløkka