«Jeg er meg og du er deg. La oss bytte! Så kan vi alle møtes ved ekvator og spille golf.«
Utsagnet fra en av de medvirkende er ikke talende for filmens formål, eller effekt. Å påstå noe slikt, ville vært en fornærmelse overfor dem som gir stemme til det mangslungne, menneskelige koret som utgjør Yann Arthus-Bertrands ambisiøse dokumentar. Som tilskuer kan jeg aldri bli kvinnen som forteller om mishandling, det misbrukte barnet som måtte flytte på gaten, sønnen som snakker til faren som ble terrorist, eller den 15 år gamle livstidsfangen. Likevel har de korte møtene en voldsom effekt. Fordi vi ser den andre. Møter den andres blikk via filmduken. Og ser oss selv i den andre.
Arthus-Bertrands film stiller det enkle, og uhyre vanskelige spørsmålet: Hva vil det si å være menneske? Kloden teller 7,3 milliarder av oss. Finnes det en felles menneskelig erfaring som går på tvers av kulturer, etnisitet og økonomisk ulikhet?
Metoden franskmannen bruker for å få svar, er uhyre enkel. Han setter mennesker foran en mørk bakgrunn og filmer dem i nærbilde, én etter én, mens de snakker rett inn i kamera. Unge og gamle. Overlevende fra folkemord, krigsveteraner, flyktninger og fattige bønder. Vanlige folk. Pluss en tidligere president i Uruguay.
Ingen presenteres ved navn. Alt de gjør, er å svare på spørsmål. Om kjærlighet, hat eller lykke. Hevn eller tilgivelse. Håp. Sinne. Arbeid, sult, maktesløshet. Religiøs tro og refleksjoner rundt meningen med livet. Vakre historier og forferdelige fortellinger. Latter og gråt og et mektig og dypt bevegende innblikk i det vellet av myldrende liv og menneskelig erfaring som utspiller seg på denne ubegripelig vakre planeten.
Sekvensene brytes opp av panoreringer over vilt fotogene landskap, ofte med mennesket som en bitte liten, bevegelig, gjerne arbeidende prikk nede i alt det vidstrakte og digre. Ledsaget av Armand Amars musikk, som minner litt om Philip Glass' og der blant andre norske Sara-Marielle Gaup bidrar vokalt, er det som om fotografiene i National Geographics er blitt levende og har fått lydspor.
Disse poetiske, helt hinsides vakre innslagene både understøtter og kontrasterer det menneskelige landskapet av ansikter, historier og refleksjoner, og bidrar til den samtidig meditative og medrivende stemningen filmen setter meg i.
«Human» var en av de store snakkisene på fjorårets BIFF (Bergen internasjonale filmfestival). Enkelte snutter har gått som en farsott på YouTube. Forståelig nok. «Human» er litt som den populære, nydelige Facebook-bloggen «Humans of New York», bare i filmatisk, verdensomspennende storformat.
Spilletiden på tre timer og ti minutter kjennes ikke som et sekund for mye.
Skalaen min har bare seks hjerter. Dette er en tistjerners film.