Tyskland er ikke akkurat kjent for å levere velfungerende komedier. Men her kommer sannelig en fin, liten film seilende helt ut av det blå.
Skrevet og regissert av Sonja Heiss, greier den å behandle et vanskelig tema med både letthet og tyngde, og — ikke minst - stor varme, lun humor og noen gylne øyeblikk. Ett av dem oppstår når hovedpersonen Hedi, høy på beroligende tabletter, går på dyrebutikken og kjøper en kanin.
«Lykkelig i 24 timer» handler altså om en angstutløst depresjon vi får et forvarsel om allerede i åpningssekvensen, da Hedi på vei til jobb blir sittende fast i heisen, og via høyttaler får gode råd om hva hun skal gjøre hvis hun blir urolig eller får klaus.
Der og da fremstår hun som en akkurat passe velfungerende kvinne i 30-årene, kul, tilbakelent og småvittig, litt vimsete og distré, presentert på en måte som gjør at man umiddelbart liker henne.
Bortsett fra frempeket i heisen får vi ingen forklaring på hvorfor Hedi brått får panikkanfall. Og det er greit. Både fordi det er en psykologisering verken vi eller filmen trenger, og fordi filmen handler mer om tilstanden hun, ektemannen Uli og sønnen Finn havner i når angsten fester seg og planene de har går fløyten. Slik sett er filmen like mye et relasjonsdrama som en komedie om depresjon.
Og den fungerer utmerket på begge plan. Sonja Heiss greier å få meg til å bry meg om både Hedi og Uli; han har det heller ikke lett. Filmen balanserer nydelig mellom å ta sitt tema alvorlig og å spøke med en tung, tung tilstand. Som i nevnte scene fra dyrebutikken, eller når Hedi snakker med en psykolog om angsten.
I stedet for å psykologisere , bruker Heiss enkle, nesten banale virkemidler for å illustrere tilstanden. Men det fungerer. Hedi kommer syklende hjem og oppdager at bygården de bor i er under oppussing og kledd inne i en plastpresenning som dimmer utsikten fra leiligheten. Et ypperlig bilde både på hvordan angsten stenger inne og gir tunnelsyn, på depresjonens evne til å låse tankene og på mulighetene for å bygge opp noe nytt i kjølvannet av en ny erfaring.
At filmen er et resultat av en depresjon Sonja Heiss selv opplevde, hjelper på ektheten. Men selve clouet er Laura Tonkes overbevisende, nyanserte spill. Hun minner litt om den amerikanske skuespilleren og komikeren Kristen Wiig; ikke rent fysisk, men i spillestil, mimikk og evne til timing. Begge har også den samme evnen til å balansere sårhet, tilstedeværelse og komikk.
Med bergenske Maria Ekerhovd og hennes selskap Mer Film inne på produsentsiden, tar «Lykkelig i 24 timer» turen fra Berlin til Nord-Norge, i en manøver som ville virket litt påklistret om den ikke hadde en så klar funksjon. Hedi, Uli og Finns reise nordover er et forsøk på å stable livet, lykken og familien på beina igjen.
Med skogen rundt seg og et vidåpent fjordlandskap foran seg, kontrasteres den innestengte byleiligheten. De tre får, bokstavelig talt, en annen og friskere luft å puste i. Hedi og Uli bestemmer seg for å prøve å være lykkelige i et døgn. Et nydelig uttrykk for viktigheten av ikke å gå for fort frem, eller ønske seg for mye på en gang, men ta ett skritt av gangen ut av vanskelighetene.
Hva som videre skjer, står åpent.