Møt Axel Farstad, suksessforfatter med dyre dresser, fet Jaguar, oppblåst selvbilde og et alkoholproblem som holder på å ta livet av ham.
Slik sett har han to i seg til å falle inn i folden av hva den svenske litteraturviteren Ebba Witt-Brattstöm kaller «kulturmannen»; han som sippende til dyr rødvin omgir seg med et hoff av beundrere, siterer seg selv, siteres av andre, og nedlegger kvinner, gjerne langt yngre enn ham selv.
Bortsett fra at Axel ikke lenger har noe hoff. Han er ikke bare en dypt ensom mann, han er ufyseligheten personifisert.
Uten dekning på kontoen sjekker han inn i tårnsuiten på Oslos Grand Hotel, det eneste stedet han kan konsentrere seg om å skrive. Hadde det ikke vært for spriten. Og skrivesperren. Og forstyrrelsene fra en fyr nesten like irriterende som han selv; en tiåring med Tourettes og tics og ADHD. Han heter Noah, og havner i Axels varetekt av grunner som har med forfatterens økonomi å gjøre.
«Grand Hotel» markedsføres som en feelgood-komedie, men om man ikke syns det er gøy med en guttevalp som kviner og sier «fitte», er det lite å le av her. Og lite godfølelse å hente.
Først og fremst er dette en sår film om mennesker som strever med tilværelsen og med seg selv. I så måte er Atle Antonsen god i rollen som Axel. Han tyr ikke til klovneri, han spiller snarere videre på den sure, lukkede typen han spilte i TV-serien «Dag», ispedd en ekstra dose arroganse. Men der man kunne ane emosjonelle valører i seriens parterapeut, siver ingen ting annet enn gul galle ut av denne forfatteren. I dobbelt forstand. Han lider av skrumplever.
Atle Antonsen om rollefiguren:
Også Håkon Bøhmer gjør en god figur i en vanskelig rolle. Heller ikke hans Noah er særlig lett å like. Man står i fare for å irritere seg like mye over ticsene hans som Axel gjør. Bøhmer gir ham nok sjarm og sårbarhet til at det bærer, uten at det tar brodden av det faktum at Noah faktisk er en krevende unge. Men så har da også regissør Arild Frølich gjennom «Doktor Proktor»-filmene vist at han har håndlag med unge skuespillere.
At filmen setter en irriterende og en usympatisk fyr i sentrum, er i utgangspunktet et pluss. Det uskikkelige er mer interessant enn det skikkelige.
Samtidig er dette den største utfordringen ved «Grand Hotel». I skildringen av uskikkeligheten blir den for skikkelig, for distansert og — til en viss grad - for endimensjonal i fremstillingen av Axels ubehøvlede arroganse. Jeg må dra meg selv etter håret for å engasjere meg i skjebnen og livet hans. Noah er lettere å få sympati med. Etter en stund.
Mesteparten av sympatien drypper på Noahs mor, Hannah (Vera Vitali), hotellets resepsjonist og gjenstand for Axels infamiteter. Særlig i filmens kanskje beste scene, der hun - i en forsøksvis hyggelig setting - blir offer for hans snobbete analyse av enslige mødre.
Her finner vi en fortettet energi filmen ellers mangler. Slik sett speiler den Axels livstretthet mer enn Noahs hyperaktivitet. Det er greit, men jeg savner en tettere nærhet til de to hovedpersonene, mer energi i fremdriften og et klarere bilde av hva filmen vil, bortsett fra å lede frem til et forventet vendepunkt.
Som fortelling om et odd og uventet vennskap er den uoriginal og forutsigbar, og ikke intim nok til å røre meg. Som fortelling om alkoholisme byr den heller ikke på noe nytt og overraskende. Som beretning om et fallert menneske pirker den i overflaten. Jeg savner det dypere, mer følbare mørket som kunne hevet filmen fra «helt ålreit» til virkelig god.