I Oscar-vinneren «Spotlight» omtales anonyme hus hvor katolske prester gjemmes bort etter avsløringer om seksuelle overgrep. «El Club» handler om et slikt hus, og om beboerne der.
Stedet er La Boca, en liten fiskerlandsby ved kysten, sør for Santiago. Huset ligger tilbaketrukket, det rommer fire prester og en nonne, og i begynnelsen virker tilværelsen rolig og regelstyrt, nesten litt klosteraktig. «Et sted for retrett og bønn», som Søster Monica kaller det. Bortsett fra at hun og de fire prestene driver med noe så lite geistlig som veddeløpshund.
Så gjør en sjette beboer sin entré.
Like etterpå dukker en mentalt ustabil mann opp utenfor huset. Han roper ut en blanding av poesi og obskøniteter. Han heter Sandokan og er et offer for ugjerningene som har ført disse prestene hit. Slik blir han en motor for den konfrontasjonen med fortiden som etter hvert utfolder seg, og som litt etter litt gir innsikt i de ulike prestenes personlighet og bakgrunn.
Det involverer nok en nyankommer, García, en ung prest som i tillegg er psykolog, sendt ut for å undersøke det som også er filmens grunntema: Spørsmålet om hvordan store synder kan og skal sones. Kan livet disse kirkens menn lever kalles «straff»? Har de overhodet tatt innover seg hva de har gjort, og konsekvensene?
I bunnen ligger en stor og berettiget harme over en kirke som, for å unngå skandale og opprettholde makt, tar bedre vare på overgriperne enn ofrene. En spesifikk kritikk som også får et sterkt element av allmenn maktkritikk.
Pablo Larraín huskes for sin eminente «Stem nei», om hvordan reklamemediet ble tatt i bruk for å bli kvitt diktatoren Augusto Pinochet — et mørkt tema behandlet med humor og filmatisk finesse.
Denne gangen resulterer nok et mørkt tema i en film som behandler sine spørsmål med stort alvor, men også med satirisk og dypt ironisk tilsnitt og mange psykologiske og menneskelige nyanser. Slik sett er dette en rik film, også fordi den på utsøkt vis bærer i seg noen bibelske bilder som i denne ytterst jordiske sammenhengen får stor kraft. Sandokan som bærer en fillete stol på ryggen, som var den et kors, opp mot høyden foran huset, som til et Golgata.
Den stoiske García som omsorgsfullt vasker Sandokans føtter, og kysser dem.
La Bocas kraftfulle, slående natur og musikk av Britten, Bach og Arvo Pärt bidrar ytterligere til en film som både er visuelt vakker, emosjonelt vond og subtilt sviende i sin kritikk av den katolske kirkes synderegister, både når det kommer til maktmisbruk, overgrep og unnlatelser.