Olaf B. Bjørnstad, Toralf Engan, Torgeir Brantzæg, Bjørn Wirkola, Ingolf Mork, Espen Bredesen og Sigurd Pettersen. Bare å uttale navnene på disse hoppukevinnerne høyt, kan få det til å gå varmt nedover ryggen på norske menn i hus og hytte. For en generasjon nordmenn er minnet om stilhopperen Engan det nærmeste de er kommet både Skjønnheten og Saligheten.
Disse tingene skal man ikke kimse av. De betyr noe. Det er en grunn til at Jon Fosse har «svev» som yndlingsmetafor. I svevet trer de til side — de grå, rigide betingelsene vi ellers sleper våre liv etter.
Dette fikk et helt konkret utslag i Finland, det eneste landet hvis hoppinteresse kan sammenlignes med vår egen. Da 16 år gamle Toni Nieminen fikk en sportsbil i gave, var ikke myndighetene sene med å fire på regelverket. Folkens, la oss se gjennom fingrene med den attenårsgrensen; han er jo olympisk mester for svingende! Slik trådte livets betingelser til side, og en knapt kjønnsmoden 16-åring inntok finske veier.
Når «Eddie the Eagle» - «den utrolige historien om Storbritannias mest kjente skihopper» - settes opp på norske kinoer, finnes det derfor et mottakelig publikum. Hundretusener av nordmenn som minnes den bebrillede Michael Edwards med søtladent vemod, en blanding av nostalgi og godlynt ertelyst: Haha, han som alltid landet på kulen. Men han skal ha for motet han utviste! Og det smittende humøret! Sukk, det var tider. Da hoppsporten ennå hadde plass til den slags utskudd.
Problemet er bare at hoppsport er en eksotisk liten greie som bare en marginal del av verdens befolkning har noen som helst forutsetninger for å forstå. Med unntak av Østerrike og tre-fire andre nasjoner med grenseflate mot Alpene, er det simpelthen ingen andre som bryr seg.
Når historien til «Eddie the Eagle» kjøres gjennom den amerikanske filmkvernen, er det derfor betimelig å minne om at den bare i forsvinnende liten grad handler om … hopping. Og videre at den er på sitt aller dummeste når den prøver på det. Bunnen nås i en scene der svevets estetikk reduseres til mannens klimaks under seksualakten. Huff, hva ville Toralf Engan sagt?
I stedet for skihopping har filmskaperne fokusert på det de kan: selvhjelpsevangeliet om tro, vilje og gjenstridighet. Om at du kan kjempe deg hele veien til OL, om du bare finner styrken i deg selv og ikke lytter til pappa og andre autoriteter som måtte ha ulike motiver for å stå i din vei.
Budskapet er både løfterikt og sympatisk («It’s not about the triumph, but the struggle», «De siste skal bli de første«), men den skjematiske fremstillingen, ørten treningsmontasjer og innslagene av slapstick-humor står i veien for all mulig innlevelse.
For hvem i alle dager er denne Michael Edwards, den usannsynlige skihelten som ble hele hoppsportens kjæledegge? Hva drev ham? Her har filmen lite annet å tilby enn psykologiske årsaksforklaringer på nivå med onsdagsfilmen, med en konstant månebedotten Taron Egerton i hovedrollen. Gudskjelov for Hugh Jackman som i det minste bidrar med et minstemål av profesjonalitet i rollen som alkoholisert hoppmentor. Hvorfor Christopher Walken sa ja til å bli med på denne innspillingen, forblir en gåte.
I tillegg forstyrrer filmens uavklarte forhold til virkeligheten. Hvilke av disse hendelsene har faktisk utspilt seg? «Eddie the Eagle» foregir å være en historie fra virkeligheten («biopic«), men riktigere er det å kalle det en fantasifull gjengivelse av ulike begivenheter i livet til en britisk skihopper som mot alle odds fikk lov til å delta i ett olympisk mesterskap, Calgary i 1988, han ble nektet å delta under OL på Lillehammer seks år senere. Alt sammen servert i et insisterende feelgood-narrativ.
Michael Edwards vant norske hjerter fordi han konsekvent landet på kulen. «Eddie the Eagle» gjør ikke det engang, men snubler i ovarennet.
Gikk du glipp av påskens filmer? Her er anmeldelsene