Plottet i «Knight of Cups»? Spørsmålet er galt. Et sted mellom «Tree of Life» og «To the Wonder» sa Terrence Malick farvel til den slags struktureringsprinsipper. Du skjønner, tilværelsen er større og mer mystisk enn som så; den lar seg ikke organisere i et narrativt hele. Alt vi har tilgang til er en serie tilstander, med høyst uklar forbindelse. Legg til en dose Weltschmerz og naturmystikk, og du har Malick anno 2016. «Knight of Cups« begynner sympatisk nok med et jordskjelv — naturens måte å ryste oss ut av søvnen? - og er ordnet i åtte kapitler med ulike tarotkort som fortolkningsnøkkel. I tillegg fungerer den kristne allegorien «The Pilgrim’s Progress» (John Bunyan, 1678) som ledetråd. Forvirrende? Vel, det er nok også hensikten.
Vår pilegrim heter Rick (Christian Bale) , en like deler ettertraktet og fremmedgjort manusforfatter som holder sin eksistensielle tomhet i sjakk med utagerende festing og en samling distraherende kvinnelige bekjentskaper, den ene enda vakrere og mer fortapt enn den forutgående. Blant disse Elizabeth (Natalie Portman), som ubeleilig nok blir gravid når hun egentlig er gift med en annen; ekskonen Nancy (Cate Blanchett); og modellen Helen (Freida Pinto).
Ikke at det hjelper. Som en av kvinnene forteller ham: «We're not leading the lives we were meant for». Stort bedre blir det ikke når den autoritære, bebreidende faren (en tilbakevendende Malick-skikkelse) kommer inn i bildet «My son, you can't figure your life out!»
Scenen skifter mellom Los Angeles og Las Vegas , den vestlige hedonismens to hovedsteder og antagelig det siste leseren forbinder med pilegrimsmål. De uregjerlige sceneskiftene og det fragmentariske uttrykket kan slite ned tåleevnen til noen hver, men pareres med bildene til Emmanuel Lubezki, som tidligere i år vant sin tredje Oscar i kinematograf-klassen - for «The Revenant». Årene i forveien vant han for «Gravity» og «Birdman».
Den som savner et fastere struktureringsprinsipp og som kan få litt fnatt av Malicks poetiske shtick , der dypsindigheter av ulik valør hviskes frem mens noen beveger seg i ørkenen eller langs vannkanten, kan derfor alltids finne mening i «Knight of Cups» som et visuelt overskuddshorn.