Hvem er vi for hverandre? Hvordan former vi hverandre og hvem blir vi i det fellesskapet som utgjør «oss»?
Sånne spørsmål kan man grunne mye på og snakke lenge om, sentrale som de er både i kjæresteforhold, ekteskap og vennskap.
I Patrik Syversens film handler det om vennskap mellom to kvinner. Marte (Marte Germaine Christensen) og Silje (Silje Storstein) er et sted i overgangen mellom 20— og 30-årene. De har åpenbart kjent hverandre lenge. De er single, derfor har de mye tid til hverandre, og deler dette tette, intime fellesskapet man kan lengte etter når man ikke har det, savne når man er borte fra det, nyte når man er i det og ønske seg ut av når det blir for dominerende og klamt.
Filmen følger de to gjennom halvannet døgn med festing, fnising og snakk. Silje gjennomgår den siste manøveren i et samboerskap som er slutt. De havner på nachspiel med en fyr (Benjamin Helstad) som uten å ane det blir en inntrenger i relasjonen, en kile som slår sprekker i bildet vi har dannet oss av Marte og Silje. Og de, kanskje, av seg selv og vennskapet.
Andreas Johannessens bevegelige kamera og lange takninger skaper en vakker, organisk flyt, ytre sett gjennom et sommerlig Oslo, indre sett gjennom et omskiftelig emosjonelt landskap. Tette nærbilder gir et intimit nærvær, i skildringen av de to og i beskrivelsen av de små forskyvningene i stemning og sinnstilstand vi blir vitne til. Gradvis kommer forskjeller i lynne og personlighet til syne, og med det; ubalansen i et vennskapsforhold i ferd med å brenne ut.
Syversen har skrevet manus , men dialoger og handling er utviklet i nært samarbeid med Marte Germaine Christensen og Silje Storstein. Replikker, situasjoner og spillestil gir noe av den samme autentiske opplevelsen som TV-serien «Unge lovende» var full av.
Det gir også en vakker, energisk og sår film. Den har ingen overraskelser i ermet, ingen provokasjoner eller nye vinklinger på velkjent stoff. Slik sett oppleves filmen litt motstandsløs. Den kunne godt lugget mer.
Men den er full av gode observasjoner, og mange vil kjenne igjen strukturene i et forhold. Da mener jeg ikke bare et venninneforhold, selv om gjenkjennelsen der kan være ekstra sterk. Hvem er «sterkest», hvem legger premissene, hvem er mest avhengig av den andre? Gi og ta noen faktorer særegne for venninner, og fratrukket det erotiske begjæret, er det mye likt i vennskaps- og kjærlighetsforholdets grunnleggende bestanddeler. Og i måten de går i oppløsning på. Sorgen etterpå kan være like sterk.
Som filmskaper kan Patrik Syversen gjerne kalles en underlig skrue, og det er positivt ment. Uforutsigbar er han i hvert fall. Han langfilmdebuterte med «Rovdyr», en blodig skrekkfilm full av klisjeer, og fulgte opp med enda mere skrekk, da i en amerikansk/britisk/bulgarsk samproduksjon.
Med Marie Kleivdal Kristiansen som medregissør gikk han inn i det mer eksperimentelle, surrealistiske hjørnet med «Exteriors», før han skiftet til sjangerlek med en viss sjarm i «Hjelp, vi er i filmbransjen».
Og hele tiden har han jobbet på lavbudsjett, uavhengig av offentlig støtte.
Nå har han igjen beveget seg i en ny retning. «Det som en gang var» er en god miks av nærgående kammerdrama, dynamisk øyeblikksrealisme og lavmælt kunstfilmpoesi. Det lover godt.