Konflikten mellom Georgia og utbryterrepublikken Abkhazia er kanskje ukjent her til lands. Noe annet er vel heller ikke å forvente; det finnes tross alt nok av andre konflikter å fortape seg i. Like uanfektet er elven Inguri, som skiller de to og glir dovent forbi, til lyden av sporadiske skuddvekslinger på begge sider.
Men om våren våkner Inguri til liv. Ned fra fjellene kommer voldsomme mengder smeltevann og river med seg jord, stein, leire og røtter. Sedimentene danner avleiringer i elveløpet, som titter frem når vannet trekker seg tilbake. På disse grøderike, midlertidige øyene, som skylles vekk igjen når nedbørsmengdene øker på høsten, setter lokalbefolkningen opp provisoriske mais-plantasjer for å fylle matlagrene og komme seg ovenpå innen vinteren kommer.
Om det forholder seg slik i virkeligheten, vites ikke. Men det er heller ikke poenget. Den georgiske regissøren har valgt seg fabelens form. Sannhetsgehalten i «Corn Island«handler ikke om jordbruksmønstre og overlevelsesstrategier i grenselandet mellom Abkhazia og Georgia — men om menneskets grunnleggende livsvilkår. «Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød», heter det i Bibelen, og hovedpersonen i «Corn Island», den eldre mannen hvis eneste ønske er å fylle opp spiskammeret til det foreldreløse barnebarnet, har det på tilsvarende vis.
Med møye og besvær dyrker han jorden, kun forstyrret av innpåslitne soldater fra begge sider av krigen som snuser rundt i båtene sine. Men maisåkeren gror, bølgene skvulper, trærne suser og fuglene kvitrer. Og i teinene spreller svartehavsstøren - med løfter om alt som skal komme. Naturen er god i «Corn Island», garantisten for alt som er godt og skjønt. Men bare på lånt tid. For en dag skal alt forgå; øyen skal skylles vekk, i frådende vannmasser.
«Corn Island», nærmest fri for dialog, musikk og annet dilldall, er den vakreste filmen jeg har sett på lange tider. Og bør finne stor gjenklang i et land der Isak Sellanrå har en prominent plass i læreplanen.