«Carol», et lesbisk periodedrama, for å si det litt plumpt, går inn i en etter hvert rikholdig Todd Haynes-tradisjon, der regissøren tar utgangspunkt i et historisk tablå og viser hvordan gårsdagens tabuer er dagens trivialiteter.
Flere av leserne vil kanskje være kjent med produksjoner som «Velvet Goldmine» (1998), «Far From Heaven» (2002)og HBO-serien «Mildred Pierce» (2011), satt til henholdsvis 70-, 50— og 40-tallet. Tidskoloritter i bakspeilet som mer enn antyder hvor langt vi er kommet med hensyn til kjønn, rase og seksualitet - men også hvor mye som gjenstår.
I «Carol» vender Haynes tilbake til Eisenhowers USA, det «heteronormative» femtitallet da ikke alle tildragelser i kjærlighetslivet kunne uttales høyt - langt mindre etterleves. Filmens litterære forelegg, «The Price of Salt» (1952) avPatricia Highsmith, ble symptomatisk nok utgitt under pseudonym. Omkostningene ved å stå frem var for store.
Carol Aird (Cate Blanchett) og Therese Belivet (Rooney Mara) er slik for pionérer å regne. To stykker som kanskje eller kanskje ikke finner kjærligheten, men iallfall har mot til å jakte på den.
Filmen, tegnet i en mettet, noir-aktig fargepalett, begynner på et kjøpesenter i New York der den unge, troskyldige butikkassistenten Therese ekspederer den eldre og mer belevne Carol, som handler julegaver til datteren. Stjålne blikk utveksles, og før du vet ordet av det så er «the love that dare not speak its name» om ikke uttalt, så like fullt formidlet. Som for å teste motparten, finner Carol et påskudd for å legge igjen adressen sin (og et par hansker).
Når hanskene dukker opp i posten noen dager senere, har hun nok til å invitere den andre på lunsj. Slik begynner en kurtisering som ikke kulminerer i elskovsakten før filmen er godt over halvveis. En nesten demonstrativ avholdenhet som for alt jeg vet kan virke provoserende i disse Tinder-tider.
«Carol» nærer likevel ingen illusjoner om den rene, ubesudlede kjærligheten. Maktbalansen i forholdet er til å begynne med av det asymmetriske slaget, og verken Carol eller Therese drives utelukkende av høviske, høystemte motiver. Carol står midt i en bitter skilsmisse og barnefordelingssak, og bruker til dels Therese som en distraherende, utenomjordisk flørt. Som hun selv sier: «What a strange girl you are, flung out of space». Tilsvarende med Therese, som trenger et skyv for å komme seg ut av en lidenskapsløs forlovelse og begjærlig bruker Carols foreslåtte road trip som brekkstang.
Den forsmådde forloveden , Richard (Jake Lacy), på sin side, blir aldri noe mer enn en indignert statist - unnfanget for å yte Therese en dose nødvendig motstand.
Også i barnefordelingssaken gjør filmskaperen det litt for enkelt for seg selv. Hva er det som står på spill? I stedet for å anskueliggjøre båndene mellom mor og datter, appellerer Haynes kort og godt til Carols «morsinstinkt», som om det var en størrelse som talte for seg selv. I en film som kaster lys over kjønnsroller og inngrodde forventninger til «passende» og «upassende», er dette kanskje det nærmeste vi finner et feilskjær.
Slike forbehold veies i midlertid opp av Blanchetts makeløse Carol-gestaltning, som hinter om sjelekvaler som stikker dypere enn uforløst seksualitet og svigermors bebreidende blikk. Carols kamp er eksistensiell; som hos Nora handler den om mer enn retten til å bryte ut av et dysfunksjonelt ekteskap. Her kommer barndomsvenninnen Abby (Sarah Paulson) inn, Carols confidante og faste havn for betroelser. En liten, løfterik rolle som demonstrerer at «Carol» også handler om vennskap.