Femti asylsøkere stuet sammen på et nedslitt hotell i den norske fjellheimen, drevet av en rasistisk eier som øyner millioner i profitt.
Regissør Rune Denstad Langlo kunne knapt ane hvor hyperaktuell ideen skulle vise seg å være da han unnfanget den for drøye tre år siden.
Nå er vi der, i en situasjon som har mer tragiske dimensjoner og absurde konsekvenser enn filmen greier å fange. Det kan ikke Langlo lastes for, å lage film tar tid, og realitetene som plutselig utspant seg kunne knapt noen forestille seg.
Derfor skal Langlo først og fremst ha takk for å ha levert den mest dagsaktuelle norske spillefilmen siden Hisham Zamans «Brev til kongen» i 2014. Når jeg savner enda mer klo og hardere klype fra Langlos hånd, handler det altså ikke om elementer han umulig kunne ha fanget opp. Det handler først og fremst om at utgangspunktet og materialet er så godt at det hadde tålt noen ekstra omdreininger for å spisses til sitt fulle potensial.
Hvilket ikke betyr at «Welcome to Norway!» ikke er morsom, for det er den. Langlo er trønder, så vittighetene er mer underfundige enn kanongøy. Men det er bra, det passer stoffet bedre, gitt alvoret som ligger i bunn og som Langlo i glimt drar teppet til side for og viser frem.
Det gir filmen en humanistisk klangbunn som skiller den fra TV-serien «Lilyhammer», der en lignende tematikk ble behandlet med atskillig slemmere galskap.
En annen TV-serie sniker seg også inn — «Kampen for tilværelsen» - der en spesiell type norskhet fikk passet sitt påskrevet med store doser infamitet.
Å sammenlikne halvannen times film med lange TV-serier er urettferdig, gitt tiden sistnevnte har til å utvikle tone og konsept. Men på høyst ulikt vis legger de to seriene en slags list for hva man kan tøyse med, hvorfor og hvordan.
I lys av dette blir Langlos underfundighet litt for snill og forsiktig. Hverdagsrasismen hos hotelleier Primus, samt den norske naiviteten, og distansertheten, hadde tålt et enda skarpere lys.
Likevel er det mye godt å si om «Welcome to Norway». Ikke minst om Anders Baasmo Christiansen i rollen som Primus. Som Norges svar på Matt Damon har Christiansen denne plastiske alminneligheten som gjør at han kan spille på et svært register, fra skurk til - som her - en skikkelig gjennomsnitts Ola nordmann med lett vassent blikk, snever horisont og svære planer.
Han har en nesten voksen datter, og en kone, Hanni (Henriette Steenstrup), som muligens er deprimert, men som i hvert fall er så uenig i norsk asylpolitikk at hun ikke skal sette sine bein på mottaket mannen har satt seg fore å drive. I dette ligger en utrolig god observasjon, men den så vel som Hanni som figur er blant godsakene Langlo ikke utnytter helt til fulle.
Som alle norske filmer skal «Welcome to Norway!» tekstes for hørselshemmede. I dette tilfellet er det en fordel også for hørende. Jeg slet med lyden på den utekstede versjonen, der særlig replikker på gebrokken engelsk forsvant i mumling og skurr.
Til gjengjeld er Langlo sterk på det visuelle. Her gjør han hotellet/asylmottaket til en rollefigur i seg selv. Og de som så langfilmdebuten «Nord», også den med Anders Baasmo Christiansen, vet hvor god han er til å kombinere bokstavelige transportetapper og det norske landskapets kalde ødslighet. I «Nord» var det Christiansen på snøskuter fra Trondheim til Finnmark, nå er det Christiansen og asylantene i bil, frem og tilbake på fokkete veier i et forblåst ingenmannsland.