Etter at de store utvandringsbølgene hadde lagt seg, fortsatte nordmenn å emigrere til Amerika. Bare fra Agder-fylkene alene dro 9000 mennesker i årene 1946 til 1965. Mange dro av samme grunn som Eilis Lacey (Saoirse Ronan): drømmen om et annet liv, jobb, større muligheter på et sted der de kunne puste fritt og komme unna småstedets overvåking, slarv og sladder. Mange av dem bosatte seg, som Eilis, i 1950-tallets Brooklyn, der de ble hjulpet av egne landsmenn og ble en del av innvandrermiljøet.
Slik sett er dette en film med dyp resonans i norsk historie. Som fortelling vil den også vekke gjenkjennelse hos mange som har gjort nordmann av seg. Den forteller om hjemlengsel, ensomhet, tvil og gnagende samvittighet for dem som ble igjen, men også om hvordan livet kan endre seg, og nye røtter slå rot.
Forfatter Nick Hornbys manus, basert på Colm Tóibíns kritikerroste roman, ligger i bunn som en lavmælt og smått humoristisk affære, der sider ved det irske miljøet ses på med skjevt, nesten godlynt skråblikk.
John Crowley tar godlyntheten med seg i sin regi, Michael Brooks musikk strør sukker på, og ut kommer en film full av emosjoner, men uten mothaker og med få, om noen dybder.
Hadde det ikke vært for Saoirse Ronan og Odile Dicks-Mireaux, kunne resultatet blitt nesten uutholdelig. Sistnevnte står for kostymer som aldri overdriver svungen i vide 50-tallskjoler og stramheten i draktene, men får frem overgangen fra Eilis beskjedne irske strikkejumpere til moderniteten i de amerikanske kjolenes farger og snitt, uten å bryte illusjonen av klassetilhørighet. En nydelig gjennomført detalj.
Så er det Saoirse Ronans dempede, intense spill. Med sjeldne smil og høy troverdighet gjør hun Eilis til en ung kvinne jeg fra første stund ønsker all mulig fremgang og lykke; et helstøpt menneske i en film der de fleste bifigurene knapt når ut over skissestadiet. Julie Walters' pensjonatvertinne fortjener kryss i margen på underholdningssiden. Emory Cohen spiller Eilis kjæreste, Tony, med mye varm sjarm og en dåm av ung og rundkinnet Johnny Depp.
Trygg og tradisjonell i formen, hårfint balanserende mellom søtladen tåreperse og presist, smått nostalgisk tidsportrett, er «Brooklyn» som skapt for sure seinvinterkvelder der du bare vil bli fortalt en varmende, romantisk historie og gråte en skvett.