Audrey Hepburn slo ikke bare gjennom med «Prinsesse på vift»; scenen med henne og Gregory Peck på skutertur gjennom Roma ble en av 50-tallets romantiske ikoner. Hepburn fikk Oscar for rollen. Det gjorde også manusforfatteren, Dalton Trumbo. Men ikke før i 1993, 16 år etter at han døde.
Trumbo tilhørte en gruppe manusforfattere og/eller regissører som ble svartelistet for «uamerikansk virksomhet» under den kalde krigen. Siden de ikke fikk jobbe for de store filmstudioene, måtte de skrive manus under pseudonym eller i andres navn. «Prinsesse på vift» ble kreditert Trumbos venn Ian McLellan Hunter.
Flere hundre filmarbeidere ble rammet av klappjakten på kommunister og «illojale amerikanere», igangsatt av Joseph McCarthy. De menneskelige og økonomiske konsekvensene var store.
Som beretning om meningssensur i «the land of the free» har historien både spesiell og generell interesse, og to i seg til å løfte ytringsfrihetens historie opp og frem, særlig for dem som ikke kjenner til mccarthyismen som epoke.
I stedet får vi en film som forsøksvis kopierer filmspråket fra tiden den forteller om, men som gjør det så livløst og sukkersøtt at den bare fremstår avleggs og melodramatisk. I stedet for mennesker av kjøtt og blod ser vi en samling manierte, overflatiske portretter av kjente og ukjente hollywoodstørrelser defilere forbi i skikkelsen til stjerner som John Goodman, Helen Mirren og, tristest av alt, Bryan Cranston i tittelrollen.
I en liten scene — filmens beste - står Trumbo naken, underlagt en ydmykende undersøkelse foran en fengselsbetjent. Der øyner vi hva Cranston er god for. Ellers er det lite igjen av det subtile, mangfoldige registeret Cranston spilte på i «Breaking Bad». Hadde han fått ta det i bruk, kunne han løftet Dalton Trumbo til den motsetningsfylte skikkelsen han trolig var. Dermed ville filmen blitt langt mer interessant, både som biografi og epokedrama.