Peter Wessel Tordenskjold som 1700-talls stjernehelt og horebukk, fylt til randen av «fredens tomhet»?
Med manus lagt i hendene på Erlend Loe kunne resultatet neppe blitt annerledes. Umodne menn i ulike former for eksistensiell krise er Loes paradegrein, jf. romaner som «Tatt av kvinnen», «Naiv. Super» og «Doppler», gjerne også spillefilmen «Nord».
Når Henrik Ruben Genz etter noe om og men endte opp med regien, burde alt derfor ligget til rette for en riktig fornøyelig dekonstruksjon av den norsk-danske sjøhelten fra Trondheim.
Genz har blant annet signert filmer som «Fryktelig lykkelig» og «Kinamann». Førstnevnte er en til tider hysterisk vittig westernpastisj fra den danske landsbygden, sistnevnte et riktig fint lite hverdagsdrama om en overvektig rørlegger som gifter seg med en kinesisk kvinne som trenger oppholdstillatelse i Danmark.
Og så blir resultatet bare ... så der , som de tapende svenskene fra slaget ved Dynekilen kanskje ville sagt det.
En liten rekapitulering for alle oss som har glemt historien: Kjøpmannssønnen Tordenskjold fikk nærmest mytisk status etter å ha ledet det kanskje mest berømte sjøslaget i norsk militærhistorie. Slaget i Dynekilen fant sted sommeren 1716, under det som er blitt hetende «den store nordiske krig».
Filmen går inn i historien fire år senere. Viseadmiral Peter Wessel Tordenskjold lever høyt på berømmelsens etterdønninger. Mens hans ydmyke, men misbilligende kammertjener Kold selger Tordenskjold-effekter, holder viseadmiralen livfulle foredrag for et særlig kvinnelig publikum, som opprømt byr seg frem for helten. Han takker ikke nei. Han er, som Kold uttrykker det, i «pikktåken».
Men hva skal han ellers gjøre med livet sitt? Se det vet Tordenskjold ikke. Kan barn, bikkje og en formuende britisk frøken være løsningen? Brev utveksles, møte avtales; i Hannover.
Tordenskjold og Kold legger ut på den lange reisen.
Loe og Genz gjør den til en ikke særlig spennende landeveisfilm via hest og vogn, ispedd noen lån fra kompisfilm; de to sjangrene går jo gjerne hånd i hånd. Men sjøheltens kåserer, knulling og fittepreik blir etter hvert såpass repetitivt at både Kold og jeg tar til å kjedes.
Jakob Oftebro er i vinden som aldri før, med «Gullkysten» og med denne har han medvirket i to danske filmer på rappen. Snart kommer norske «Birkebeinerne» og svenske «Så og på jorden», oppfølgeren til publikumssuksessen «Så som i himmelen» fra 2004. Populariteten har en grunn. Oftebro er en dyktig skuespiller. Verken han eller Martin Buch, som spiller Kold, kan lastes for kjedsomheten. Begge jobber hardt for å få figurene til å leve. Det er manus som er for grunt, trass i gode ideer og underholdende anakronismer. Som at Tordenskjold går i terapi, og at «psykologen» (David Dencik) heter doktor Mabuse — opprinnelig en skikkelse skapt av forfatteren Norbert Jacques i 1921, udødeliggjort gjennom den berømte regissøren Fritz Langs filmer.
Via musikkbruk og oppførsel gjøres Tordenskjold til en slags datidens rockestjerne, også det en god idé i den psykologiske og mytiske demaskeringen filmen setter seg fore å være. Den lykkes bedre på det mytiske plan enn på det psykologiske. Tordenskjold levnes liten ære. Men ensomheten som skal ri ham, forblir en påstand. Som skikkelse blir han aldri mer enn en furten, oppblåst kåting med morskompleks.
Det skal de likevel ha, danskene - de begynner å bli gode på kostymedrama. 1700-tallet utfolder seg i all sin forlorne prakt, med parykker og parfymert dekadense.